Denne artikkelen vil ta opp temaet Polynesiske språk, som har vakt stor interesse i samtidens samfunn. Polynesiske språk er et tema av relevans både i akademisk og sosial sfære, siden det har en betydelig innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet. Gjennom denne artikkelen vil ulike perspektiver og tilnærminger knyttet til Polynesiske språk bli analysert, noe som gir leseren et helhetlig syn på temaet. Dens opprinnelse, utvikling, innvirkning og mulige fremtidige implikasjoner vil bli utforsket, med sikte på å fremme en dypere forståelse av Polynesiske språk og dens relevans i dag.
Polynesiske språk | |||
---|---|---|---|
Region | Polynesia | ||
Lingvistisk klassifikasjon | Austronesisk Malayopolynesisk Oseanisk Sentralstillehav Østfijiskpolynesisk Polynesisk | ||
Videre inndeling | |||
Inndeling | Tongansk Kjernepolynesisk | ||
Urspråk | Urpolynesisk | ||
Glottolog | poly1242 | ||
Portal: Språk | |||
De polynesiske språkene er en undergruppe av de oseaniske språkene, en gren av de austronesiske språkene. Gruppen polynesiske språk omfatter ca. 30 språk med tilsammen en million brukere. De fleste brukerne er bosatt i Mikronesia, Melanesia og Polynesia. De mest kjente polynesiske språkene er tongansk, samoansk, tahitisk, maorisk og hawaiisk.
Det eneste språket innen den polynesiske språkgruppen som har hatt et eget skriftsystem er rapanui, språket på Påskeøya. Alle levende polynesiske språk skrives med det latinske alfabetet.
Språkene er kjent for å ha et svært enkelt lydsystem med mellom åtte og tolv konsonanter og fem vokaler. Flere konsonanter etter hverandre brukes ikke. Denne enkelheten fører til at språkene har mange homonymer. Grammatikalsk sett er språkene analytiske, siden de ulike grammatikalske betydningene uttrykkes ved bruk av partikler.
Ord som tabu og engelske tattoo er europeiske lånord fra det polynesiske språket tahitisk.