Plyndringen av Roma 1527

I den følgende artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Plyndringen av Roma 1527, utforske dens ulike fasetter og oppdage betydningen den har i vårt nåværende samfunn. Plyndringen av Roma 1527 har vært gjenstand for interesse og studier i lang tid, og dens innflytelse strekker seg til ulike områder av dagliglivet. På denne måten vil vi analysere innvirkningen på kultur, teknologi, politikk og mange andre relevante aspekter i dybden. I tillegg vil vi undersøke utviklingen over tid og hvordan den har markert trender og betydelige endringer på forskjellige felt. Gjør deg klar til å fordype deg i en spennende reise gjennom Plyndringen av Roma 1527 og oppdag alt dette temaet har å tilby oss.

Plyndringen av Roma, av Johann Lingelbach fra 1600-tallet).
Plyndringen av Roma, av Francisco Javier Amérigo, 1884. Biblioteca Museu Víctor Balaguer.

Plyndringen av Roma (italiensk sacco di Roma), den gang en del av Kirkestaten med paven som hersker, fulgte erobringen av Roma den 6. mai 1527 av de opprørske troppene til Karl V av Det tysk-romerske rike under hans krig med ligaen av Cognac. Ligaen, Karls motstandere, besto av en sammenslutning av kongeriket Frankrike, pave Klemens VII, republikken Venezia, kongeriket England, hertugdømmet Milano, og republikken Firenze.[1][2] Til tross for at Karl V ble beordret til ikke å storme byen, hadde han til hensikt å kun bruke trusselen om militær aksjon for å få pave Klement VII til å underkaste seg hans betingelser, en stort sett ubetalt keiserlig hær dannet av 14 000 tyskere, mange av dem lutheranere, 6000 spanjoler og noen italienske bidrag okkuperte Roma som i liten grad ble forsvart. De begynte deretter å plyndre, drepe og holde borgere for løsepenger uten noen form for tilbakeholdenhet eller begrensninger.[3] Pave Klement VII søkte tilflukt i festningen Castel Sant’Angelo etter at sveitsergarden ble utslettet i et bakholdsangrep. Paven ble værende der til det ble betalt løsepenger til plyndrerne.

Den italienske gullsmeden og skribenten Benvenuto Cellini var øyenvitne til hendelsene, og beskrev plyndringen i sine verker. Den religiøse volden til de tyske landsknektene ble framhevet spesielt. I over ti år forut hadde Luther og hans disipler fordømt paven som Antikrist og Roma som «det nye Babylon». De fordømte på det sterkeste tilbedelse av helgener og relikvier, og den omfattende luksusen i de katolske kirkebyggene.[4] De tyske troppenes utargerende herjinger kan betraktes som en forlengelse avdenne forkynnelsen. I kirker vanhelliget eller ødela de relikvier, rev ned religiøse bilder og stjal og demonterte liturgiske ornamenter. Okkupantene etablerte en økonomi basert på utpressing og løsepenger, der man måtte betale for å redde liv og eiendom.[4] I flere dager ble derfor både offentlige bygninger, kirker og private hjem tømt for verdisaker, og mange bygninger ble sterkt skadet eller helt ødelagt.

Det var først i februar 1528 at da et pestutbrudd spredte seg og at stryker tilhørende ligaen under ledelse av den franske kommandanten Odet av Foix tvang plydningshæren til å trekke seg tilbake mot Napoli. Hensikten var å redde paven, men han hadde allerede inngått avtale med Karl V. Etter at paven overga seg, tilbrakte han de neste seks månedene som keiserens fange.[5] Romas befolkning hadde blitt redusert fra rundt 55 000 til kanskje 10 000 på grunn av grusomhetene, hungersnøden, et utbrudd av pest og av de som flyktet fra byen. Det påfølgende tapet til ligaens hær under beleiringen av Napoli i 1528 sikret en seier i Cognac-krigen for Karl V. Odet av Foix selv døde av pesten samme år.[6]

Keiseren nektet ansvaret for plyndringen og kom på ny til enighet med Klemens VII. På den annen side forverret plyndringen av Roma til ytterligere religiøst hat og motsetning mellom katolikker og lutheranere. Plyndringen var en ekstrem voldelig hendelse som gjorde dype inntrykk i resten av Europa. En ulykke med en krig mot en betydelig del av europeiske fyrster, fungerte delvis som et utløp for religiøse spenninger som hadde vokst siden senmiddelalderen. Protestantiske, men også katolske soldater forente seg i en hellig rus som ble et varsku for kommende religiøse konflikter som kom til slite Europa fra hverandre,[4] ikke minst tredveårskrigen.[7]

Referanser

  1. ^ «League of Cognac», Oxford Reference
  2. ^ «The Treaty of Madrid and League of Cognac 1526», Henryviiithereign.co.uk
  3. ^ Eggenberger, David (1985): An Encyclopedia of Battles: Accounts of Over 1,560 Battles from 1479 B.C. to the Present. Courier Corporation. ISBN 978-1-4503-2783-1; s. 366.
  4. ^ a b c Couhault, Pierre: «A Prelude to the Wars of Religion: The Sack of Rome (1527)», Digital Encyclopedia of European History
  5. ^ «Marshal Odet de Foix, Count of Lautrec, 1485-1528», History of War
  6. ^ «Odet de Foix, Count of Lautrec», Digital History and Cultural Heritage
  7. ^ «Religious Divide in the Holy Roman Empire», Lumen

Litteratur

Utvalg
  • Chamberlin, E.R. (1979): The Sack of Rome. London: Batsford, ISBN 0-7134-1645-9.
  • Hook, Judith (2004): The sack of Rome 1527. 2. utg. Basingstoke: Palgrave Macmillan, ISBN 1-4039-1769-8.
  • Mallett, Michael; Shaw, Christine (2012): The Italian Wars 1494-1559, Harlow: Pearson, ISBN 978-0-582-05758-6
  • Mazzei, Francesco (1986): Il sacco di Roma. Mailand: Rusconi, ISBN 88-18-12027-1 (ital.)
  • Seibt, Ferdinand (1990): Karl V. Der Kaiser und die Reformation. Berlin: Siedler, ISBN 3-88680-338-4.

Eksterne lenker