Pietro Fumasoni Biondi
I denne artikkelen vil vi utforske den fascinerende verdenen til Pietro Fumasoni Biondi og alle dimensjonene som omgir den. Fra opprinnelsen til dens virkning i dag, vil vi fordype oss i en reise som vil lede oss til å oppdage dens mange fasetter og mulige tolkninger. Pietro Fumasoni Biondi er et tema som har vakt interesse hos mange mennesker gjennom historien, og i denne artikkelen vil vi prøve å belyse mysteriene og avdekke dens mulige betydninger. Gjør deg klar til å gå inn i et univers fullt av overraskelser og oppdagelser, mens vi sammen utforsker alt Pietro Fumasoni Biondi har å tilby. Ikke gå glipp av det!
| Pietro Fumasoni Biondi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. sep. 1872[1][2][3] Roma | ||
| Død | 12. juli 1960[1][2][3] (87 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest (1897–), katolsk biskop (1916–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontifical Roman Seminary | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1960) Kongedømmet Italia (1872–1946) | ||
| Gravlagt | Campo Verano | ||
Pietro Fumasoni Biondi (1872–1960) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati og Den romerske kurie.
Liv og virke
Bakgrunn
Biondi tilhørte det romerske aristokrati.[trenger referanse] Han var sønn av Filippo og Gertrude (født Roselli) Fumasoni Biondi. Han hadde en søster som trådte inn i kongregasjonen Missionarie del Sacro Cuore di Gesù og som ble kjent som moder Gertrude.[4]
Prest
Etter studier ved Pontificio Seminario Romano Maggiore ble han presteviet av kardinal Lucido Parocchi den 17. april 1897. Fra 1897 til 1916 var han professor ved Det pavelige universitet Urbaniana og så tilknyttet Den romerske kurie i korgregasjonen «de Propaganda Fide».
Erkebiskop
I 1916 ble Biondi utnevnt til apostolisk delegat til Ostindia[5] med sete i Kandy på Ceylon, og til titularerkebiskop av Dioclea. Han ble bispeviet i Urbanianauniversiteters kapell den påfølgende 10. desember av kardinal Domenico Serafini med biskopene Joseph Legrand og Agostino Zampini som medkonsekratorer. I denne posten søkte han aktivt å opparbeide og bedre Den hellige stols relasjoner til keiseren av Japan.[6] Erkebiskop Biondi ble senere utnevnt til apostolisk delegat til Japan den 6. desember 1919, med tilsyn også med Korea og med Formosa.
Han ble sekretær for kongregasjonen «Propaganda Fide» den 14. juni 1921.
Kort tid etter, den 14. desember 1922, ble han apostolisk delegat til USA. Ettersom USA ikke hadde diplomatiske forbindelser med Pavestolen, var ikke dette en diplomatisk postering, men et oppdrag som bindeledd mellom Roma og den amerikanske katolske kirke. Han presenterte for Roma forslag til bispeutnevnelser, rapporterte om tilstanden til bispedømmene, påpekte ledelsesfeil eller farlig stor gjeld, skrev kommentarer om katolikkenes kår, svakheter eller styrker i forhold til det ikke-katolske flertallet i landet, bispedømmenes etniske sammensetning osv.[trenger referanse] I 1927 erklærte han for den amerikanske offentlighet at Pavestolen ikke hadde noe engasjement vedrørende den amerikanske valgkampen.[trenger referanse] Bakgrunnen var at en av dem som drev kampanje for å bli president var Al Smith, en katolikk, guvernøren i delstaten New York. På denne tid var antikatolisismen en klar faktor i USA.[4] Lutheranere og sørstatsbaptister mente at den katolske kirken og paven ville diktere Smiths politikk.[trenger referanse] Smith led et stort valgnederlag mot Herbert Hoover.
Kardinal
Han ble utnevnt til kardinal den 13. mars 1933 av pave Pius XI med Santa Croce in Gerusalemme som tittelkirke. Tre dager etter utnevnelsen ble han også utnevnt til prefekt for Kongregasjonen «Propaganda Fide». Dette vervet innehadde han til sin død i 1960. Han var dessuten camerlengo fra 1941 til 1946. Han satte ved sitt lange og aktive lederskap et betydelig preg på den katolske misjonsstrategi og utviklingen av kirkene i områder hans tilsyn.[trenger referanse] Blant disse områder var dengang fortsatt de skandinaviske land, og således var han inne i bildet de den katolske kirke i Norge fikk sine kirkedistrikter oppgraderte på 1950-tallet.
Overfor den kinesiske katolisisme spilte han en temmelig stor rolle, ved å i grunnen etterdønningene av den noen hundreår gamle ritestriden i Kina. I Instructio circa quasdam caeremonias super ritibus sinensibus (8. desember 1939) modifiserte og i praksis opphevet dette Vatikanets øverste organ for misjonene[7], visse aspekter ved pave Klemens XIs og pave Benedikt XIVs gamle dekreter mot «de kinesiske riter»:
- Det tillates katolikker å overvære seremonier til ære for Konfucius i konfucianske templer eller på skoler.
- Det tillates at man anbringer bilder av Konfucius eller tavler med hans navn på katolske skoler.
- Det tillates katolske magistrater og studenter å passivt overvære offentlige seremonier som kan synes å være overtroiske.
- Det er tillatt ... med hodebøying eller andre manifestasjoner av borgerlig observans foran de avdøde eller deres avbilder.
- Den ed om der kinesiske riter som ble foreskrevet av Benedikt XIV er ikke fullt ut i samsvar med nyere ordninger og bortfaller som overflødig.[8]
Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII og konklavet 1958 som valgte pave Johannes XXIII.
Kardinal Biondi var 87 år gammel da han døde i Roma i 190. De to siste årene var han assistert i «Propaganda» av en pri-prefekt, men formelt hadde han ledelsesvervet inntil sin død. Han ble begravet på Campo Verano.
Episkopalgenealogi
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869
- Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900
- Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1852-1918) *1900[9]
Referanser
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Pietro Kardinal Fumasoni-Biondi, Munzinger IBA 00000004919, besøkt 9. oktober 2017
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6fn1vws, besøkt 9. oktober 2017
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11293503n, besøkt 10. oktober 2015
- ^ a b «Religion: Red Hats». Time Magazine. 20. mars 1933. Arkivert fra originalen 17. oktober 2012. Besøkt 26. oktober 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). VIII. 1916. s. 447. Besøkt 8. januar 2020.
- ^ «Apostolic Delegate». Time Magazine. 10. mars 1923. Arkivert fra originalen 22. desember 2008. Besøkt 26. oktober 2020.
- ^ George Minamiki, S.J.: The Chinese rites controversy from its beginning to modern times. Loyola University Press, Chicago 1985, s. 197
- ^ S.C.Prop. Fid., 8 Dec., 1939, AAS 32-24
- ^ bfuma, lest 26. oktober 2020
Litteratur
- Régis Ladous med Pierre Blanchard: Le Vatican et le Japon dans la guerre de la Grande Asie orientale. La Mission Marella, éd. Desclée de Brouwer, Paris, 2010