I denne artikkelen skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Pierre Batiffol, og utforske dens forskjellige fasetter og egenskaper for fullt ut å forstå dens betydning i dagens samfunn. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag, vil vi fordype oss i en uttømmende analyse som vil tillate oss å forstå dens innvirkning på forskjellige områder, så vel som dens innflytelse på folks daglige liv. Gjennom en reise gjennom dens historie, evolusjon og mulige fremtidsperspektiver vil vi oppdage alt som Pierre Batiffol har å tilby og relevansen den har i dagens verden.
Pierre Batiffol | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 27. jan. 1861[1][2][3][4]![]() Toulouse[5] | ||
Død | 13. jan. 1929[1][3][4]![]() Paris[6] | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest, kirkehistoriker, historiker ![]() | ||
Utdannet ved | Institut Catholique de Paris Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
Søsken | Louis Batiffol | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Utmerkelser | Juteau-Duvigneaux Prize (1910)[7] Juteau-Duvigneaux Prize (1919)[7] Ridder av Æreslegionen (1929)[8] | ||
Pierre Batiffol (født 27. januar 1861 i Toulouse i Frankrike, død 13. januar 1929 i Paris) var en fremtredende fransk katolsk prest og kirkehistoriker, særlig kjent som dogmehistoriker.
Batiffol studerte fra 1878 ved presteseminaret Saint-Sulpice i Paris, ble prsteviet i 1884 og fortsatte sine studier ved Institut catholique i Paris og ved École des Hautes Études. Han var student under kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne.
Under Giovanni Battista de Rossi i Roma viet han seg fra 1887 til 1889 til arkeologiske studier, liturgisk forskning og antikk kristen litteratur. Fra 1889 til 1898 og fra 1907 til 1929 var han husprest ved École Sainte-Barbe i Paris.
Sammen med sin venn Albert Marie Henri Lagrange grunnla han i 1892 tidsskriftet «Revue biblique» for pleien av den historisk-kritiske metode innen eksegesen av Det gamle og Det nye testamente. I 1899 grunnla han «Bulletin de littérature ecclésiastique». I 1898 overtok han ledelsen for Institut catholique de Toulouse, som han snudde om på og utviklet til en blomstrende skole for den historisk-kritiske teologi. Han benyttet strengt kritiske metoder innen kirke- og dogmehistorien så vel som innen sin hagiografiske forskning.
På grunn av sin studie om eukaristien (1905), som ble satt på Index librorum prohibitorum, og hans kritikk av et antall legender mistet han i kjølvannet av den pavelige encyklika «Pascendi dominici gregis» (8. september 1907) sin lærestol.
Etter dette bodde han i Paris, der han fra 1915 var chanoine titulaire ved Notre-Dame de Paris.