I dagens verden har Per Hasselberg fått stor relevans i ulike aspekter av dagliglivet. Både på et personlig og faglig nivå har tilstedeværelsen av Per Hasselberg blitt en avgjørende faktor som former våre beslutninger, meninger og atferd. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Per Hasselberg klart å overskride grenser og kulturelle barrierer, og blitt et tema av allmenn interesse og et møtepunkt for det moderne samfunnet. Fra dens innvirkning på økonomien til dens innflytelse på politikk og kultur, har Per Hasselberg vevd et nettverk av forbindelser som påvirker alle hjørner av planeten. I denne artikkelen vil vi se nærmere på den grunnleggende rollen som Per Hasselberg spiller i våre daglige liv og hvordan den har klart å etablere seg som et sentralt element i utviklingen av dagens samfunn.
Per Hasselberg | |||
---|---|---|---|
![]() Per Hasselberg cirka 1885. | |||
Født | Karl Petter Åkesson 1. jan. 1850[1][2][3][4] ![]() Ronneby församling[1] | ||
Død | 24. juli 1894[5][1]![]() Hedvig Eleonora församling[1] | ||
Beskjeftigelse | Billedhugger ![]() | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Gravlagt | Norra begravningsplatsen (1894)[6][7][8] | ||
Per Hasselberg, egentlig Karl Petter Hasselberg, (før 1870 Åkesson), (født 1. januar 1850 i Hasselstad nær Ronneby, død 25. juli 1894 i Stockholm) var sin tids mest suksessrike svenske skulptør, først og fremst kjent for allegoriske skulpturer av sensuelle kvinnefigurer, men også impresjonistiske portrettbyster.
Per Hasselberg sluttet på skolen som 12-åring og begynte som tømrerelev, og senere lærling ved M. Östergrens möbelsnickeri i Karlshamn, der han også utviklet ferdigheter som ornamentbilledhugger. Etter at han tok svennebrev flyttet han i 1869 til Stockholm, der han tok seg arbeid hos ornamentbilledhuggeren Henrik Nerpin, og begynte kvelds- og helgestudier ved Slöjdskolan. Hasselberg søkte seg til Konstakademien, men ble bare tatt opp til det forberedende kurset, Principen. I 1876 dro han til Paris på et arbeidsstipend fra Kommerskollegium, og ble året etter antatt til École des Beaux-Arts der han studerte i tre år under den franske skulptøren og akademiprofessoren François Jouffroy. Hasselberg var aktiv i Paris til 1890, da han vendte tilbake til Stockholm der han skaffet seg et atelier i Östermalmsgatan.
Per Hasselbergs kunstneriske gjennombrudd ble «Snöklockan», som ble antatt til kunstsalongen i Paris i 1881, og ble som eneste svenske kunstverk belønnet med hederlig omtale, og ved parissalongen i 1883 mottok Snöklockan i marmor gullmedalje. Såningskvinnan ble avduket i 1883 i Brunnsparken i Göteborg. I 1886 utførte han Farfadern i gips, denne ble støpt i bronse for å bli plassert i Humlegården, Stockholm i 1895. Prins Eugen arbeidet for at Farfadern skulle bli plassert her. Grodan (1887–1890) ble vist ved Verdensutstillingen 1889 i Paris.
Hasselbergs sista store verk ble Näckrosen (1892). I tillegg til sine kvinnefigurer ble han kjent for sine impresjonistiske portrettarbeider av blant andre prins Eugen og Ernst Josephson.
Han var en del av kunstnergruppen Opponenterna og nestformann i Konstnärsförbundet. Viktige oppdragsgivere var Pontus Fürstenberg og prins Eugen. Hasselberg var også engasjert foran åpningen av Svenska Panoptikon og som lærer ved Konstnärsförbundets skola.
I Paris møtte Per Hasselberg kunstneren Eva Bonnier. De innledet et forhold og forlovet seg, men forlovelsen ble brutt. Hasselberg innledet et forhold med modellen for Näckrosen, Signe Larsson, som i 1893 fødte deres datter Julia. Per Hasselberg døde i 1894 etter å ha levd med diabetes i mange år, og da ble datteren adoptert av Eva Bonnier.[9]
Hasselberg er rikt representert på Göteborgs konstmuseum og Prins Eugens Waldemarsudde samt i Bonnierska Porträttsamlingen, og våren 2010 ble det vist en stor retrospektiv utstilling på Waldemarsudde,[10] blant annet anmeldt i Svenska Dagbladet[11] og Stockholms-Tidningen.[12] Hasselbergsvägen i bydelen Södra Ängby i Stockholm og Per Hasselbergs väg i Ronneby er oppkalt etter Per Hasselberg.
Hasselbergs offentlige verk ifølge Waldemarsuddes utstillingskatalog 2010:
Andre offentlige verk: