Pekingkonvensjonen er et tema som har skapt stor interesse og debatt i nyere tid. Med flere aspekter har dette problemet fanget oppmerksomheten til ulike samfunnssektorer, fra eksperter på feltet til vanlige mennesker som er interessert i å forstå virkningen. Etter hvert som tiden skrider frem, posisjonerer Pekingkonvensjonen seg som et sentralt punkt i aktuelle samtaler, noe som vekker refleksjoner og analyser fra ulike perspektiver. Denne artikkelen vil forsøke å fordype seg i de forskjellige fasettene til Pekingkonvensjonen, utforske implikasjonene og gi en fullstendig oversikt over dette emnet.
Pekingkonvensjonen av 18. oktober 1860 var en tilleggsavtale til Tianjintraktaten, der fremmedmaktene etter andre opiumskrig påla Kina ytterligere forpliktelser.
Kina måtte åpne også Tianjins havn for oversjøisk handel, og tillate utenlandske flåteenheter fri fart på sine elver, og tillate sine egne borgere å emigrere på britiske skip.
Dessuten måtte Kina betale krigsskadeerstatninger på ytterligere 16 millioner liang og dessuten innrømme generell tolfrihet for tekstilimporten. Kina måtte også avstå halvøya Kowloon til den britiske kronkolonien Hongkong.
Deler av Ytre Mandsjuria ble overført til Det russiske rike. Russerne fikk Ussuri kraj, en del av det moderne Primorje, et område som tilsvarer den gamle mandsjuiske provins Øst-Tartaria.