I denne artikkelen skal vi utforske i detalj Nynorsksenteret, et tema som har hatt en betydelig innvirkning på ulike aspekter av det moderne samfunnet. Siden fremveksten har Nynorsksenteret fanget oppmerksomheten til akademikere, eksperter på feltet og allmennheten, og skapt debatt og interesse rundt implikasjonene. Gjennom årene har Nynorsksenteret utviklet seg og fått nye nyanser, og blitt et referansepunkt som har markert et før og etter på ulike områder. Gjennom en omfattende analyse vil vi undersøke de ulike dimensjonene til Nynorsksenteret, fra dens opprinnelse til dens relevans i dag, samt dens mulige fremtidige fokus. I tillegg vil vi ta for oss de ulike perspektivene og meningene som har dukket opp rundt dette fenomenet, med mål om å gi en helhetlig og berikende visjon om Nynorsksenteret.
Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa, eller bare Nynorsksenteret, ble åpnet av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet 30. mars 2005 og er lokalisert til Høgskulen i Volda. Senteret er administrativt tilknyttet høgskolen, men faglig til Utdanningsdirektoratet. Senteret ble fra 2005 til 2012 ledet av Anne Steinsvik Nordal. Fra 2012 har det vært ledet av Torgeir Dimmen.[1]
Senteret skal drive systematisk forsøks- og utviklingsarbeid for å fremme nynorskopplæringen, først og fremst rettet mot innholdet i faget.
Ifølge pressemeldingen fra daværende Utdannings- og forskningsdepartementet skal Nynorsksenteret «leie og koordinere arbeidet med å utvikle innhaldet, arbeidsmåtane og vurderingsformene i nynorskdelen av norskfaget, tilby skoleeigarar og skolar støtte og rettleiing i arbeidet med motivasjon for og læring av nynorsk, setje i verk systematisk forsøks– og utviklingsarbeid for å fremje opplæring i nynorsk medverke til kompetanseutvikling».[2]
Hvert år får Nynorsksenteret spesifisert en del konkrete arbeidsoppgaver i et eget oppdragsbrev fra Utdanningsdirektoratet. Oppdragsbrevet gjelder alle nasjonale kompetansesenter, og Nynorsksenteret skal særlig samarbeide med Lesesenteret og Skrivesenteret.