No (japansk teaterform)
I dag er No (japansk teaterform) et tema av stor interesse i samtidens samfunn. Med det høye tempoet i det moderne liv blir flere og flere mennesker påvirket av No (japansk teaterform) i ulike aspekter av livet. Enten i jobben, personlig, familie eller sosial sfære, har No (japansk teaterform) blitt en relevant sak som fortjener oppmerksomhet og refleksjon. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike dimensjonene til No (japansk teaterform), undersøke dens innvirkning på folks daglige liv og tilby mulige løsninger eller tilnærminger for å løse dette problemet effektivt.
No (japansk: 能 Nō) er en klassisk japansk teaterform fra 1300-tallet.
Roller og scene
No-dramaet er bygd opp rundt fire faste roller eller rollegrupper som blir kalt shitekata:
- Shite (hovedrollen)
- Tsure (partneren til Shiten)
- Jiutai (et kor)
- Koken (scenehjelpere)
I tillegg kommer:
- Wakikata (en slags birolle)
- Kyogenkata (som underholder i pausen)
- Hayashikata (musikerne)
Sminke er ikke i bruk, men de fleste rollene blir spilt med masker. Skuespillerne bærer dekorerte, stoffrike silkedrakter. Spillet er ikke naturalistisk, men stilisert og tuftet på konvensjoner. En bevegelse kan være et innarbeidet symbol, eller et estetisk uttrykk for følelsene til rollefiguren.
No blir spilt på en firkantet scene med et malt nåletre på bakveggen som eneste dekorasjon. All trafikk til og fra scenen skjer over en bro i det bakre venstre hjørnet. Scenen har skråtak som ligger på bærebjelker. Opprinnelig sto disse scenene ute, og de bærer fortsatt preg av å være byggverk som er blitt flyttet innendørs.
Tematikk
ca 250 skuespill regnes til det klassiske No-repertoaret. Disse deles i fem kategorier.
- om guder
- om krigere
- om smukke kvinner
- om forskjellige personligheter, f.eks. sinnssyke kvinner
- om overnaturlige vesener
Især forestillingene om kvinner, uttrykker det japanerne kaller Yugen (幽玄 yūgen ). Ordrett kan dette oversettes til okkult eller mysterium, men her har det snarere betydningen sublim eleganse eller ynde, og det anses for å være essensen i No.
Historikk
I likhet med den nærliggende kyogen-farsen har no utvikla seg fra ei blanding av eldre aristokratiske kunstformer, som for eksempel dengaku, shirabyoshi og gagaku. Dramaet har i ettertid hatt stor innflytelse på utviklinga av andre japanske dramaformer, som kabuki og butoh.
I løpet av Meiji-epoken ble no og kyogen regna som to av de tre nasjonale dramaformene i Japan.
Kan'ami Motokiyo og sønnen Zeami Motokiyo regnes for de viktigste skikkelsene bak no-tradisjonens framvekst.
Siden 2001 har teaterformen vært oppført på UNESCOs liste over mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv som del av Nōgaku.[1]
Referanser
- ^ «Nôgaku theatre». UNESCO. Besøkt 19. april 2013.
Eksterne lenker
- (en) Nō – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) 能 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
