I våre dager er Nils J. Engelsen et tema med økende interesse i samfunnet. Betydningen av Nils J. Engelsen har vært reflektert på ulike områder, fra politikk til populærkultur. Meninger og perspektiver på Nils J. Engelsen er varierte og ofte kontroversielle, noe som har skapt konstant debatt rundt dette temaet. I denne artikkelen vil vi grundig utforske relevansen av Nils J. Engelsen i dag, og analysere implikasjonene og mulige konsekvenser. Fra dens innvirkning på økonomien til dens innflytelse på personlige relasjoner, er Nils J. Engelsen et tema som ikke etterlater noen likegyldige.
Nils J. Engelsen | |||
---|---|---|---|
Født | 29. juli 1914[1]![]() | ||
Død | 15. feb. 1991[1]![]() | ||
Beskjeftigelse | Teolog ![]() | ||
Nasjonalitet | Norge |
Nils Ivar Johan Engelsen (1914–1991) var en norsk baptistisk teolog og rektor for Baptistenes teologiske seminar på Stabekk.
Etter folkeskole arbeidet han flere år som handelsbetjent i Honningsvåg. Han ønsket å bli sjømann, men etter at han var blitt omvendt, kom han i 1937 til Oslo for å gå på bibelkurs. Deretter fortsatte han på Baptistenes Misjonsskole i 1938 – samtidig leste han til artium på kveldstid. Under andre verdenskrig studerte han teologi ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.theol. i 1948. Deretter reiste han til USA for å studere videre, men allerede året etter ble han kalt tilbake til Oslo for å bli lærer på Baptistenes Misjonsskole, og i 1950 ble han rektor der.
I 1970 tok han doktorgraden Yale-universitetet i USA på en avhandling om Tungetale etter to års studiepermisjon fra jobben ved Baptistenes teologiske seminar. Han var også foreleser på det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
I sitt minneord over Engelsen skriver generalsekretær Per J. Midteide: «Hans død betyr avslutningen på en epoke i Det Norske Baptistsamfunns historie. Baptistsamfunnet har mistet sin fremste teolog, en av sine mest fargerike og inspirerende forkynnere og drivkraften bak byggingen av baptistenes senter på Stabekk. Kristen-Norge har mistet en markant personlighet og en fremragende økumen.»