I dagens verden er Nick Vujicic et tema som har blitt aktuelt i ulike aspekter av dagliglivet. Både på det personlige og faglige plan har Nick Vujicic skapt stor interesse og debatt blant eksperter og befolkningen for øvrig. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Nick Vujicic blitt et tema for konstant diskusjon, ettersom dens innvirkning blir stadig tydeligere på forskjellige områder. I denne artikkelen vil vi utforske rollen til Nick Vujicic i dag og dens innflytelse på ulike aspekter av samfunnet.
Nick Vujicic | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 4. des. 1982[1][2]![]() Melbourne[3] | ||
Beskjeftigelse | Mental trener, skuespiller, skribent, mesén ![]() | ||
Utdannet ved | Griffith University (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: regnskapsførsel) McAllen High School Runcorn State High School | ||
Nasjonalitet | Australia | ||
Nick Vujicic (født 4. desember 1982) er en australsk predikant, taler og leder for den ideelle organisasjonen Life Without Limbs, en organisasjon for fysisk handikappede. Han gir jevnlig taler der han tar for seg handikapp og håp.
Han var den førstefødte i en svært religiøs serbisk kristen familie bosatt i Melbourne, Australia. Da han ble født viste det seg at han hadde tilstanden Tetra-amelia: han manglet begge armer og begge ben, men han hadde to små føtter der en av dem hadde to tær. Vujicics tilstand var ellers normal.
Livet hans var vanskelig. En voldsom motgang skyldtes en australsk lov som hindret ham i å gå på en vanlig skole på grunn av hans handikap, selv om han ikke var mentalt tilbakestående. Mens han gikk på skolen ble loven forandret og Vujicic var en av de første handikappede studentene som ble integrert inn i en vanlig skole.[4]
Han lærte å skrive med de to tærne han har på sin venstre «fot» og en spesiell innretning som han bruker på den ene tåen når han griper ting. Han lærte også å bruke en datamaskin og han skrev på denne med en «hæl og tå metode», kaste tennisballer, svare på telefonen, barbere seg og ta seg et glass vann.
Etter å ha blitt plaget på skolen ble han ekstremt deprimert og i tiårsalderen overveide han selvmord. Etter å ha bedt Gud om å få armer og ben begynte han å forstå at hans tilstand var en inspirasjon for andre og begynte å takke Gud for å være i live.[5] Et viktig vendepunkt i livet hans skjedde da hans mor viste ham en avisartikkel om en mann som levde med et stort handikapp. Dette fikk ham til å innse at han ikke var den eneste med store utfordringer.[6] Da han var sytten begynte han å tale i bønnegrupper,[7] og etterhvert startet han sin ideelle organisasjonen Life Without Limbs.