Neue Synagoge

I dagens verden er Neue Synagoge et tilbakevendende tema som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin relevans i populærkulturen eller sin innflytelse i det profesjonelle feltet, har Neue Synagoge blitt et konstant diskusjonspunkt. Fra sin opprinnelse til i dag har Neue Synagoge satt sitt preg på ulike aspekter av dagliglivet, og generert motstridende meninger og lidenskapelige debatter. I denne artikkelen vil vi grundig utforske fenomenet Neue Synagoge og analysere dets mest relevante aspekter, og forsøke å forstå dets betydning og dets mulige implikasjoner for fremtiden.

Neue Synagoge
Beliggenhet
Kart
Neue Synagoge
52°31′29″N 13°23′40″Ø
Neue Synagoge på Commons
Synagogen innvendig (før 1943)

Neue Synagoge (den nye synagogen) var en stor synagoge i Oranienburger Straße i bydelen Mitte i Berlin. Den ble bygget mellom 1859 og 1866 som hovedsynagoge for jødene i Berlin, og innviet i 1866 under nærvær av den prøyssiske statsministeren og senere rikskansler Otto von Bismarck. Den var da den største synagogen i Berlin og en av de største i Europa med 3000 sitteplasser. Kuppelen var 2 etasjer høyere enn omkringliggende bygg.[1][2][3][4] En del av bygningen er restaurert og er på grunn av sin praktfulle orientalsk-mauriske stil, med inspirasjoner fra Alhambra, et viktig arkitektonisk verk fra midten av 1800-tallet i Berlin. Royal Pavilion i Brighton (utformet av John Nash) var en annen inspirasjon. Bygningen var en sensasjon da den sto ferdig.[5] Synagogen var sentral i det jødiske området i Berlin.[6] Bygningen brukes ikke lenger som synagoge.[6]

Utkastet til bygningen ble utarbeidet av Eduard Knoblauch, men Friedrich August Stüler overtok utførelsen av bygningen på grunn av Knoblauchs sykdom, og utførte de indre rommene.[5][7]

Bygning

Fasaden mot Oranierburg Straße er rikt arrangert med formstener og terrakotta, aksentuert ved farvede glasurstener. Ved inngangsportalen trekker den seg lett tilbake. Blikkfang er kuppelen, flankert av to små pavillionlignende kuppeltårn på sidefløyene. Bak fasaden var vestibylen og hovedsalen med plass til 3000 mennesker. Bygningen er også et viktig minnesmerke fra den tidlige jernbygningsperioden, det nye byggstoffet jern er tydelig synlig i form av jernsøyler, og brukes også i kuppelkonstruksjonen og i den tapte gulvstrukturen i hovedsalen.

Historie

Under rikskrystallnatten i 1938 ble synagogen stukket i brann,[1][2] men brannen ble slukket etter at de lokale politimenn Wilhelm Krützfeldt og Otto Bellgardt med trukket våpen jaget folkemengden unna.[3][8] Bygningen var fredet og unnslapp på dette tidspunktet videre ødeleggelser. Etter 1940 ble bygningen imidlertid beslaglagt av Wehrmacht og brukt som lagerhall for uniformer. I et luftangrep natt til 23. november 1943 ble synagogen sterkt skadet av bomber og brant ut. I 1958 ble hovedhallen revet.

Myndighetene i DDR begynte restaureringen som ble fullført av Forbundsrepublikken.[9] Kuppelbygningen som ble gjenreist i 1990-årene og omdannet til Centrum Judaicum,[7] brukes ikke lenger som synagoge, men som museum og lærested.

Referanser

  1. ^ a b Berlin. Oslo: Schibsted. 2004. ISBN 8251620856. 
  2. ^ a b Terjesen, Marianne (1990). Reisen til byen som ikke finnes. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205191336. 
  3. ^ a b Harding, Thomas (2016). Hanns og Rudolf. Oslo: Vega forl. ISBN 9788282114790. 
  4. ^ Jøde i Tyskland, flyktning i Norge. : Kolofon. 2016. ISBN 9788230012376. 
  5. ^ a b Representing the "Good German" in Literature and Culture after 1945: Altruism and Moral Ambiguity. 132. Boydell & Brewer. 2013. ISBN 978-1-57113-498-1. doi:10.7722/j.ctt31nh0x.9. 
  6. ^ a b Berlin. Oslo: Kagge. 2015. ISBN 9788248916246. 
  7. ^ a b deutschlandfunk.de (10. november 2021). «Synagogen in Deutschland - Das Leuchten des Davidsterns». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 29. oktober 2024. 
  8. ^ NDR. «Wie Wilhelm Krützfeld die Neue Synagoge vor den Nazis rettete». www.ndr.de (på tysk). Besøkt 29. oktober 2024. 
  9. ^ Ladd, Brian (2000). «Center and Periphery in the New Berlin: Architecture, Public Art, and the Search for Identity». PAJ: A Journal of Performance and Art. 2. 22: 7–21. ISSN 1520-281X. doi:10.2307/3245889. Besøkt 29. oktober 2024. 

Eksterne lenker