Mono no aware (物 の 哀 れ? ) Er et japansk estetisk konsept som uttrykker en sterk følelsesmessig deltakelse i naturens skjønnhet og menneskeliv, med en påfølgende nostalgisk følelse knyttet til dens uopphørlige forandring. Å finne en uttømmende oversettelse av dette konseptet er komplekst på alle språk; dets ekvivalent på italiensk kan være "patos", "estetisk følsomhet" eller "emosjonell deltakelse i ting". Den mest brukte oversettelsen er imidlertid "sensitivity of things". Selv om det er et begrep som allerede finnes i verkene fra Nara-perioden , som Kojiki og Man'yōshū [1], det er i hofflitteraturen fra Heian-tiden , spesielt i de litterære produksjonene til monogatari , at den antar større fremtreden. Faktisk, gjennom analysen av forskere og kommentatorer fra de følgende århundrene, var det klart at dette estetiske konseptet er hovedtrekket d'union i handlingen og strukturen til den store klassikeren Genji monogatari . Det sentrale temaet og den estetiske essensen som gjennomsyrer hele romanen vurderes fortsatt, fra naturbeskrivelsen til karakterenes intime sjel. I løpet av Heian-perioden ble de første studiene på mono no aware utført , men det var Motoori Norinaga , eksponent for Kokugaku som analyserte og utdypet den under Tokugawa-perioden . Det antas at det estetiske konseptet med bevisst gjennom århundrene har slått rot i japansk kultur til det punktet at det har påvirket verdiene og den estetiske sansen som er tilstede i det moderne Japan.
I løpet av Heian-perioden presenterte mono no aware et bredt spekter av betydninger avhengig av anledningene den ble brukt i: følelser, melankoli, beundring, sinnsforstyrrelse. Begrepet er dannet av foreningen av to ord: mono (物? ) , som på japansk betyr "hva", og oppmerksom , som opprinnelig indikerte et enkelt utrop av forundring som refererte til et naturlig emne, for eksempel en fullmåne eller en blomst blomstret [2] . I gamle tider ble uttrykkene aa og hare brukt (f.eks. "Åh, for en praktfull måne") som deretter smeltet sammen til det eneste ordet aware . Den opprinnelige formen var et direkte uttrykk for en følelse som "isolert furu, oppmerksom " eller " bevisst , i fuglekvitter". Denne første formen uttrykte takknemlighet og totalt følelsesmessig engasjement med den omkringliggende naturen. Senere begynte de å skrive bevisst med karakteren 哀 れ som betyr "medfølelse", "tristhet", "medlidenhet". Ved å gjøre det endret det sin betydning, og ble en følelse av melankoli som forener både verdsettelsen av skjønnhet og tristheten på grunn av bevisstheten om at den er bestemt til å forsvinne.