I våre dager er Misjonsbefalingen et tema som har fått stor aktualitet i dagens samfunn. Dens innvirkning overskrider grenser og dekker ulike aspekter av dagliglivet. Derfor er det nødvendig å analysere i detalj de ulike vinklingene og perspektivene som Misjonsbefalingen tilbyr, siden dens innflytelse er til å ta og føle på på ulike områder, fra politikk til populærkultur. I denne artikkelen vil vi fordype oss i Misjonsbefalingens verden for bedre å forstå dens betydning og hvordan den påvirker mennesker i deres daglige liv. Denne analysen vil tillate oss å ha en bredere og mer fullstendig visjon av Misjonsbefalingen og dens innvirkning på den nåværende verden.
Misjonsbefalingen er betegnelsen på Jesus fra Nasarets siste tale til sine disipler. Den regnes gjerne som programerklæringen for all kristen misjon. Misjonsbefalingen finnes i noe ulike versjoner i Det nye testamentet: Matteus-evangeliet 28,16-20, Markus-evangeliet 16,14-20, Lukas-evangeliet 24,44-53, Johannes-evangeliet 20,19-23 og Apostlenes gjerninger 1,4-12. Talen består delvis av et oppdrag til disiplene, og delvis av løfter knyttet til gjennomføringen av oppdraget.
Den oftest siterte versjonen av talen er fra Matteus-evangeliet: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»[1]
Gjennom historien har de fleste kirkesamfunn ansett dette som tre sentrale oppgaver i sin misjon: 1) Forkynne for alle folkeslag. 2) Døpe dem som tar i mot budskapet 3) Undervise.
Det mest radikale i denne talen var befalingen om å gå ut til alle folkeslag. Jødedommen var på mange måter en etnosentrisk religion, som ikke var forkynnende, men i hovedsak inkluderte mennesker som var født inn i religionen. Ved å befale at budskapet skulle forkynnes for alle mennesker uansett nasjonalitet, åpnet muligheten seg for at kristendommen kunne gå fra å være en jødisk sekt, til å bli en verdensomfattende religion.
Misjonsbefalingens innhold gjengis helt eller delvis i formålsparagrafer og strategidokumenter for svært mange kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner.
Lausannepakten formulerer dette slik: «Verdensevangeliseringen forutsetter at hele kirken bringer hele evangeliet til hele verden.»[2]
I sin tale til verdensbønnedagen 13. april 2008 oppfordret paven de kristne til å bruke tid til å meditere over innholdet i Misjonsbefalingen.[3]