Luitgard

I denne artikkelen skal vi fordype oss i temaet Luitgard, som har fått aktualitet de siste årene på grunn av dets innvirkning på ulike aspekter av samfunnet. Siden Luitgard har det vært gjenstand for debatt og analyse på ulike felt, inkludert politikk, økonomi, vitenskap og populærkultur. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger knyttet til Luitgard, samt dens innflytelse på verden i dag. I tillegg vil vi fordype oss i mulige fremtidige implikasjoner av Luitgard og de mulige løsningene som er foreslått for å møte utfordringene den utgjør. Gjør deg klar til å dykke ned i en dyp og fullstendig analyse av Luitgard!

Luitgard
Født776Rediger på Wikidata
Død4. juni 800[1]Rediger på Wikidata
Tours[1]
BeskjeftigelseDronning Rediger på Wikidata
Embete
  • Kongegemalinne Rediger på Wikidata
EktefelleKarl den store (794–)[1][2]
FarLuitfrid II de Sundgau
GravlagtTour Charlemagne

Luitgard (født ca 776, død 4. juni 800 i Tours) var den fjerde og siste av Karl den stores koner,[3], eller i det minste livsledsagerske/konkubine.[4]

Hun var datter av en alemannsk greve og giftet seg med Karl den store omkring år 794. Luitgard fik ingen barn med Karl den store og døde den 4. juni 800.

Litteratur

  • Martina Hartmann: Die Königin im frühen Mittelalter. Kohlhammer, Stuttgart 2009, ISBN 3-17-018473-3, S. 103f.

Referanser

  1. ^ a b c La Préhistoire des Capétiens, side(r) 200
  2. ^ The Peerage person ID p10320.htm#i103195, besøkt 7. august 2020
  3. ^ Som beskrevet av historikere såsom Pierre Riché (The Carolingians, p.86.), Lewis Thorpe (Two Lives of Charlemagne, p.216) mm. Andre historikere angir Himiltrude, som Einhard angir som konkubine, som den første kone hvorved de følgende koner blir skubbet en frem, således er Luitgard noen ganger angitt som hans femte kone. Se Dieter Hägemann (Karl der Große. Herrscher des Abendlands, Ullstein 2003, p. 82f.), Collins (Charlemagne, p. 40).
  4. ^ Vgl. Martina Hartmann: Die Königin im frühen Mittelalter. Stuttgart 2009, S. 103; Stefan Weinfurter: Karl der Große. München 2013, S. 163f.