Utgaven av Liv Nordhaug er et tema som har skapt stor interesse og kontrovers i nyere tid. Med ulike tilnærminger og perspektiver har Liv Nordhaug vært gjenstand for debatt og forskning på ulike kunnskapsområder. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens implikasjoner på individnivå, har Liv Nordhaug fanget oppmerksomheten til akademikere, spesialister og vanlige mennesker. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Liv Nordhaug, analysere relevansen og avdekke mulige konsekvenser. I tillegg vil vi undersøke hvordan Liv Nordhaug har formet og vil fortsette å forme det nåværende landskapet, og gir et omfattende syn på dette viktige emnet.
Liv Nordhaug | |||
---|---|---|---|
Født | 12. jan. 1926[1]![]() Bjorli | ||
Død | 3. juli 2002![]() | ||
Beskjeftigelse | Lærer, skribent ![]() | ||
Ektefelle | Ole Nordhaug | ||
Barn | Halvor Nordhaug | ||
Nasjonalitet | Norge |
Liv Eldbjørg Nordhaug (født Dahl 12. januar 1926 i Bjorli ved Lesja, død 3. juli 2002) var en norsk lærer og salmedikter.[2]
Liv Nordhaug vokste opp på Strinda i Trondheim og utdannet seg til lærer. I 1951 giftet hun seg med senere biskop i Møre bispedømme Ole Nordhaug. Hun hadde en rekke tillitsverv i samfunn og kirkeliv. Blant annet var hun styremedlem i Norsk utviklingshjelp, Norske Kvinners Nasjonalråd og Kringkastingsrådet. Hun var også den første kvinnen som ble bispdømmerådsleder, i Borg bispedømme, og var medlem av Kirkerådet, Mellomkirkelig råd, Kirkens Nødhjelps representantskap og Det teologiske menighetsfakultets forstanderskap. Nordhaug var norsk delegat ved Kirkenes verdensråds konferanse i Vancouver.
Liv Nordhaug hadde et omfattende forfatterskap, blant annet kristen oppbyggelig litteratur, barnebøker og diktsamlinger. «Herre, du kalte disipler» (NoS 686), «Har vi sten i våre hender» (NoS 709) og «Herre, jeg vil gjerne takke» (NoS 717) er noen av de mest kjente, blant hennes mange salmer.
Nordhaug var mor til Halvor Nordhaug, biskop emeritus i Bjørgvin bispedømme.