Laud

I dag er Laud et tema som skaper stor interesse og debatt på ulike samfunnsområder. Enten på et personlig, faglig eller akademisk nivå, har Laud fått relevans de siste årene på grunn av dens innvirkning på livene våre. Fra opprinnelsen til den nåværende utviklingen har Laud vekket interessen til både eksperter og nysgjerrige, og dens innflytelse blir stadig tydeligere i vårt daglige liv. I denne artikkelen vil vi utforske Laud og alle implikasjonene det har på vårt nåværende samfunn.

Laud er en tidligere karakter ved eksamener ved norske universiteter og høgskoler. Laud er forkortelse for 'laudabilis', som betyr rosverdig.[1][2] Nedenstående oversikt viser de ulike karakterene som ble gitt:[3]

  • 1,0–1,5: laudabilis prae ceteris, «rosverdig fremfor de andre», preseterist
  • 1,6–2,5: laudabilis, «rosverdig»
  • 2,6–3,2: haud illaudabilis, «ikke urosverdig»
  • 3,3–4,0: non contemnendus, «ikke å forakte»
  • 4,1–6.0: Immaturus, «umodent»; stryk[4]

De samme latinske karakterene ble også brukt i Danmark fra ca. 1780 til 1805, men da uten tallverdier.[5]

Juristene hadde sitt eget system som var slik[3]:

  • 2,15 og bedre: Ren laud
  • 2,16–2,35: Står til Laud
  • 2,36–2,55: Kan få laud
  • 2,56–2,75: Kan vel få laud
  • 2,76–2,95: Haud illaudabilis
  • 2,96–3,15: Står til haud illaudabilis
  • 3,16 og dårligere: Immaturus (stryk)

På de enkelte eksamener ble karakteren gitt med 5/100s nøyaktighet, dvs. 2,60, 2,65, 2,70 osv, men på det endelige vitnemål var nøyaktigheten 1/100. Fordi det var et krav til enkelte stillinger (f.eks. høyesterettsdommere) at man hadde «beste karakter» til eksamen (dvs. laud (2,75 eller bedre)), ble laud/haud-grensen svært viktig – også for andre stillinger for jurister – selv om hovedkarakteren var et snitt der kandidaten med 2,75 neppe var vesentlig bedre enn den som hadde 2,76. Sluttkarakteren ved juridisk embetseksamen ble også publisert i Norsk Retstidende frem til 1969 slik at det tidligere var enkelt for jurister å finne ut hvilken karakter kolleger hadde.

Summa cum laude

Summa cum laude er det latinske uttrykket for den høyeste utmerkelse i forbindelse med høyere utdannelser, og brukes ofte på amerikanske universiteter. Følgende tre latinske uttrykk anvendes for å tilkjennegi kvalitet og nivå på et gjennomført studium ved amerikanske universiteter. De er her angitt i stigende orden:

  • cum laude: «med ros»
  • magna cum laude: «med stor ros»
  • summa cum laude: «med største ros»[6]

Betegnelsene "cum laude" har samme språklige rot som den tidligere karakteren "laud" ved norske høgskoler og universiteter.

Referanser

  1. ^ «laud». Store norske leksikon. 29. november 2019. Besøkt 10. februar 2020. 
  2. ^ «Bokmålsordboka | Nynorskordboka». ordbok.uib.no. Besøkt 10. februar 2020. 
  3. ^ a b «Karaktersystemet før 2003 - Universitetet i Oslo». www.uio.no (på norsk). Besøkt 10. februar 2020. 
  4. ^ «Karaktersystemet før 2003». Universitetet i Oslo, studieredaktør. 30. oktober 2014. Besøkt 21. mai 2024. 
  5. ^ Print, Debat20 maj 2019 kl 2:00 | (20. mai 2019). «Professor Peter Allerup: Syvtrinsskalaen tæller kun fejl». Altinget: uddannelse. Besøkt 11. februar 2020. 
  6. ^ Kagan, Julia. «Cum Laude». Investopedia (på engelsk). Besøkt 11. februar 2020. 
Autoritetsdata