Léon Blum

Léon Blum
Født		André Léon Blum 9. apr. 1872[1][2][3][4] Paris[5][6] rue Saint-Denis (2. arrondissement, utsagn støttet av: Fødselsregister)[7]
Død		30. mars 1950[2][8][4][9] (77 år) Jouy-en-Josas[10]
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat, litteraturkritiker, journalist
Embete		Statsminister (1936–1937) parlamentsmedlem i Frankrike president i Frankrikes provisoriske regjering (1946–1947) statsminister (1938–1938) statsminister (1946–1947) Frankrikes utenriksminister (1946–1947)
Utdannet ved		Lycée Henri IV Lycée Charlemagne École normale supérieure Universitetet i Paris, Sorbonne
Ektefelle		Jeanne Blum (1943–) Thérèse Blum (1932–1938) Lise Blum (1896–1931)
Far		Abraham Blum
Mor		Q134076659
Søsken		René Blum Lucien Blum Georges Blum Marcel Blum
Barn		Robert Blum
Parti		Section française de l'Internationale ouvrière
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Jouy-en-Josas
Medlem av		Den franske liga for menneskerettigheter[11]
Utmerkelser		Ridder av Æreslegionen (1909)[12] Concours général (1889) (filosofi)[13]
Signatur
Léon Blum på Commons

Léon Blum (født 9. april 1872 i Paris, død 30. mars 1950 i Jouy-en-Josas ved Versailles) var en fransk politiker og sosialist. Han var statsminister tre ganger, fra 1936 til 1937, én måned i 1938 og fra 1946 til januar 1947.

Blum var født i en jødisk middelklassefamilie i Paris. Han studerte både litteratur og juss ved Sorbonne-universitetet, og arbeidet både som advokat og litteraturkritiker. Han ble en av de ledende litterære figurene i landet.

Det var Dreyfus-saken i 1894 som vakte Blums interesse for politikk. Denne saken hadde stor effekt på mange av jødene i landet. Blum kom i kontakt med Jean Jaurès, som han kom til å se opp til. Han begynte å skrive i den sosialistiske dagsavisa L'Humanité, og ble snart et framstående medlem i Det franske sosialistpartiet, SFIO (Section française de l'internationale ouvrière).

I juli 1914, rett før første verdenskrig brøt ut, ble Jaurès myrdet, og Blum deltok mer aktivt i lederskapet i partiet. I 1919 ble han valgt til leder i partiets eksekutivkomité, og innvalgt i nasjonalforsamlingen fra Paris. I 1920 arbeidet han for å hindre en splittelse mellom de som støttet og de som var skeptiske til den russiske revolusjonen. Men den revolusjonære fløyen brøt ut, tok L'Humanité med seg, og stiftet Det franske kommunistpartiet, PCF.

Blum ledet SFIO gjennom 1920- og 1930-årene, og var også redaktør for den nye avisa til sosialistene, Le Populaire. Blum var marxist, ikke leninist. Léon Blum ble valgt som deputert fra Narbonne i 1929, og gjenvalgt i 1932 og 1936.

I 1934 endret situasjonen i fransk politikk seg. Adolf Hitler hadde tatt makten i Tyskland, og det var fascistisk uro i Paris. Kommunistene la bort den ekstremt fiendtlige holdningen de hadde hatt til sosialistene, og i 1935 dannet alle partier til venstre i fransk politikk Folkefronten, Front Populaire. I juni 1936 vant Folkefrontpartiene en stor seier ved valgene, og Blum ble den første sosialisten og den første jøden som ble statsminister i Frankrike. Han ble utsatt for mye hets fra den katolske høyresiden, og en gang ble han dratt ut av bilen han satt i og nesten slått ihjel av en gruppe anti-semitter og rojalister.

Industriarbeiderne i Frankrike fulgte opp valgseieren til Folkefronten med å okkupere fabrikkene, og mange følte at «revolusjonen» stod for døra. Men både Blum-regjeringen av sosialister og det borgerlige sentrum, og støttepartiet deres, kommunistene, var med på å roe ned arbeiderne. Lønnsøkning og mer fritid fikk de, men ingen «revolusjon».

Da den spanske borgerkrigen brøt ut, måtte Blum godta en nøytral linje, istedenfor åpen støtte til de spanske sosialistene, slik at det borgerlige sentrum ikke skulle bryte ut av den franske Folkefronten, og for å minske faren for borgerkrig også i Frankrike. Frankrike var også under press fra den konservative regjeringa i Storbritannia for å godta «ikke-innblandingspolitikken» deres. De dilemmaene han stod overfor, gjorde at Blum gikk av i juni 1937.

På tross av sin korte levetid, vedtok den franske Folkefrontregjeringen mange viktige lover, blant dem 40 timers arbeidsuke, betalt ferie for arbeidere, rett til kollektive lønnsforhandlinger og nasjonalisering av våpenindustrien.

Da nazi-Tyskland okkuperte Frankrike i juni 1940 ble Blum værende, og var blant de få medlemmene i nasjonalforsamlingen som stemte mot å gi vide fullmakter til kollaboratøren marskalk Pétain. Blum ble arrestert av den tyskvennlige regjeringen i Vichy i september 1940, og holdt fengslet til 1942, da han ble stilt for retten tiltalt for landssvik. Blum brukte rettssaken til et oppgjør med franske militære og pro-tyske politikere som Pierre Laval. Rettssaken gikk så dårlig for Vichy-regimet at den tyske okkupasjonsmakten gav ordre om at den skulle stanses.

I april 1943 ble Blum deportert til den tyske konsentrasjonsleiren Buchenwald, der han var i avdelingen for høyt rangerte personer til april 1945, da han ble forflyttet til Dachau ved München, og så til Tyrol, fordi allierte styrker nærmet seg. På slutten av krigen gav naziregimet ordre om at han skulle henrettes, men de lokale myndighetene adlød ikke lenger, og han ble reddet av allierte styrker i mai 1945. Broren hans, René Blum, ble derimot myrdet av nazistene i Auschwitz.

Etter krigen gikk Léon Blum inn igjen i politikken, og ble statsminister en kort stund i samlingsregjeringen som ble opprettet i det frie Frankrike. Han fortsatte å skrive for sosialistavisa Le Populaire til han døde 30. mars 1950.

«Kommunismen er en teknikk, fascismen er en estetikk, sosialismen er en moral.»

• (no) «Léon Blum» i Store norske leksikon