I denne artikkelen vil vi utforske alt relatert til Kirkegods, fra dens opprinnelse og utvikling til dens virkning i dag. Kirkegods er et tema som har vakt stor interesse på ulike områder, skapt debatt og kontrovers blant eksperter og allmennheten. Med årene har Kirkegods blitt stadig mer aktuelt, og påvirker ikke bare samfunnet, men også kulturen og økonomien. Gjennom denne detaljerte analysen vil vi undersøke de mest relevante aspektene ved Kirkegods, og gi leseren et omfattende og oppdatert syn på dette fenomenet.
Kirkegods er en betegnelse på et benefisert gods (også kalt mensalgods), altså fast eiendom (særlig jordbrukseiendom) som tilhører kirkelige institusjoner. I mange land, bl.a. Danmark og Norge, var kirkegodset sammen med den adelige jorden regnet som skattefri jord, i motsetning til skattepliktig jord drevet av bøndene. I Norge før reformasjonen var hele 44 % av all jord kirkegods. Av kirkegodset hørte 7–8 % til bispestolene, like mye til domkapitler og hospitaler, 10–11 % til klostrene, 3–4 % til de kongelige kapellene 14–15 % til lokale prestebol og kirker. Ca. 12 % av jorden var adelsgods, 4 % krongods og 40 var eid av bønder. Etter reformasjonen ble en stor del av kirkegodset inndratt av Kronen, som fordelte deler av det som forleningsgods. Det lokalkirkelige godset ble imidlertid stort sett værende på kirkelige hender. I 1661 var ca. 21 % av jorden kirkegods og ca. 31 % krongods.
I 1370 eide Roskilde bispestol mer enn 2 600 bondegårder. Esrum kloster hadde rundt 1500 over 300 gårder; Antvorskov og Sorø kloster enda flere, mens Vadstena kloster hadde over 800 gårder i sitt eie. Kort før reformasjonen var bortimot 40 % av de danske bondegården, samt mange slott og herregårder, i kirkens eie. Til dette kom tiende og en mengde avgifter. På Sjælland alene utgjorde bispetienden rundt 10 000 tønner korn om året.[1]