I dagens verden er Juan Bosch et tema med stor relevans og fortsetter å generere konstant debatt blant eksperter og personer som er interessert i temaet. I mange år har Juan Bosch fanget oppmerksomheten til samfunnet generelt, enten det er på grunn av dets innvirkning på dagliglivet, dets betydning i historien eller dets relevans i dagens miljø. Opp gjennom årene har Juan Bosch vært gjenstand for en rekke studier og analyser som har gitt overraskende resultater og uventede konklusjoner. I denne artikkelen vil vi grundig utforske temaet Juan Bosch og undersøke dets innflytelse på ulike aspekter av dagens samfunn.
Juan Bosch | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 30. juni 1909[1][2][3][4]![]() La Vega provins[5] | ||
Død | 1. nov. 2001[1][2][3][6]![]() Salcedo[7] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, historiker, skribent | ||
Embete | |||
Parti | De dominikanske revolusjonære parti | ||
Nasjonalitet | Den dominikanske republikk | ||
Gravlagt | La Vega | ||
Språk | Spansk[8] | ||
Utmerkelser | Fortjenstordenen Duarte, Sanchez og Mella Kristoffer Columbus' orden José Marti-ordenen Storoffiser av Æreslegionen Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres | ||
Juan Emilio Bosch y Gaviño (født 30. juni 1909 i provinsen La Vega i Den dominikanske republikk, død 1. november 2001 i Santo Domingo) var en dominikansk politiker, historiker og forfatter av dikt, skjønnlitteratur og essay. Han var Den dominikanske republikks president en kort tid i februar-september 1963. Han var grunnlegger av både Det dominikanske revolusjonære parti (PRD) i 1939 og Det dominikanske frigjøringsparti (PLD) i 1973.
Juan Bosch var sønn av en katalansk far, José Bosch Subirats, og en puertoricansk mor, Ángela Gaviño Costales, av galisisk anstamning.[9][10]
Juan Bosch begynte på midten av 1920-tallet å utgi dikt under pseudonymet Rigoberto de Fresni, men i 1933 utga han under sitt eget navn novellesamlingen Camino Real, fulgt av Indios i 1935, og romandebuten La mañosa i 1936.
I 1938 ble han tvunget til å gå i landflyktighet, etterhvert i Puerto Rico, og året etter grunnla han partiet PRD. Han bodde også på Cuba. Han fikk besøkt en rekke land i Latinamerika og Europa, og forsøkte der å finne støtte for at demokratiske tilstander skulle realiseres i hjemlandet. I Chile ble han venn med venstrepolitikeren Salvador Allende og forfatteren Pablo Neruda. Han var leder for den dominikanske opposisjonen i landflyktighet i 25 år under diktaturet til Rafael Trujillo.
Han kom tilbake til Den dominikanske republikk i 1962 etter at diktatoren Trujillo var blitt drept, og han ble deretter valgt til landets president. Han tiltrådte den 27. februar 1963. I sin korte tid ved makten gikk han inn for demokratisering av landet, gjennomføring av sosiale reformer, og en politikk uavhengig av USA. Dette bragte ham i miskreditt på delvis forskjellig grunnlag fra det dominikanske oligarki som fryktet eksproprieringer, den katolske kirke som fryktet et oversekularisert samfunn og De forente stater som fryktet at han hadde bindinger eller sympatier til kommunismen. Sammen stilte de seg i mot ham. I et kupp anført av oberst Elías Wessin y Wessin og støttet av CIA ble han etter syv måneder styrtet den 25. september 1963. Igjen måtte han begi seg i landflyktighet.
I eksil utga han novellesamlingen Cuentos escritos en el exilio (1962) og Más cuentos escritos en el exilio (1964). Han kom tilbake til hjemlandet i 1970 og i 1973 dannet han frigjøringspartiet PLD. For dette stilte han opp i presidentvalgene 1978, 1982, 1986, 1990 og 1994, og deretter trakk han seg tilbake fra politikken. I 1976 utga han romanen El oro y la paz.
Han blir vurdert[av hvem?] som den mest framtredende forfatter av dominikansk litteratur.