Joe Pantoliano

I denne artikkelen skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Joe Pantoliano. Vi vil utforske dens opprinnelse, dens innvirkning på dagens samfunn og mulige implikasjoner for fremtiden. Siden det dukket opp, har Joe Pantoliano fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden, og generert debatter, kontroverser og endeløse tolkninger. Gjennom en detaljert analyse vil vi søke å forstå betydningen av Joe Pantoliano på ulike områder, samt dens relevans i vårt daglige liv. I tillegg vil vi ta for oss ulike perspektiver og meninger fra eksperter på området, for å kunne tilby en komplett og berikende visjon av dette fascinerende temaet.

Joe Pantoliano
FødtJoseph Peter Pantoliano
12. sep. 1951[1][2][3]Rediger på Wikidata (73 år)
Hoboken (New Jersey)[4]
BeskjeftigelseSkuespiller, manusforfatter, filmprodusent Rediger på Wikidata
Utdannet vedCliffside Park High School
HB Studio
NasjonalitetUSA
UtmerkelserPrimetime Emmy Award for Outstanding Supporting Actor in a Drama Series (2003) (for verk: Sopranos, tema for: 55th Primetime Emmy Awards)
Aktive år1974–
Nettstedhttp://www.joeypants.com/
IMDbIMDb
Joe Pantoliano på Commons

Joseph Peter «Joe» Pantoliano (født 1951) er en amerikansk skuespiller, blant annet kjent fra filmer som Jaget, U.S. Marshals og The Matrix, og fra tv-serien Sopranos.

Liv og virke

Bakgrunn

Pantoliano ble født i Hoboken i New Jersey. Hans foreldre er fra Italia.

Karriere

Han filmdebuterte i dramafilmen Road Movie (1974) hvor han hadde en liten birolle. Han hadde sin første større rolle i filmen Frekke forretninger (1983). Han har etter det hatt større biroller i filmer som blant annet The Goonies (1985), Midnight Run (1988), Jaget (1994), U.S. Marshals (1998), The Matrix (1999), Daredevil (2003) og Bad Boys for Life (2020). Han har hatt ledende roller i filmer som blant annet Deadly Impact (2009), The Identical (2014) og From the Vine (2019).

Fra 2001 til 2002 hadde han rollen som den halvpsykopatiske og brutale mafia-fyren Ralph Cifaretto i tv-serien Sopranos. Rollen innbrakte ham Emmy-prisen for beste birolle i tv-drama.[5] Han har utover dette har gjesteopptredener i tv-serier som blant annet M*A*S*H (1981), Hill Street Blues (1984), Lov og rett i L.A. (1986) og NYPD Blue (1995).

Pantoliano har utover sin karriere som skuespiller vært produsent for flere filmer, blant annet Second Best (2004), Deceit (2006) og Canvas (2006). I tillegg til dette hadde han i 2003 både manus og regi på den lite kjente filmen Just Like Mona.

I 2002 utgav han selvbiografien Whos Sorry Now, som handler om hans oppvekst og halvkriminelle foreldre, og i 2013 utgav han Hollywood Tales from My Great Depression: Brain Dis-Ease, Recovery, and Being My Mother's Son.[6]

Joe Pantoliano var gift med Morgan Kester fra 1979 til 1985 (skilt). Sammen med henne har han tre barn. Han giftet seg i 1994 med Nancy Sheppard. Han har ett barn med henne.

Filmografi

(Utvalg)

Referanser

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014
  2. ^ Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-ID 106052, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6ht3kd9, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014
  5. ^ Couch, Aaron; Couch, Aaron (15. januar 2020). «“I’m Not This Guy’s First Choice”: How Joe Pantoliano Built a Career on the Edges». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 29. august 2021. 
  6. ^ Pantoliano, Joe (30. april 2013). Asylum: Hollywood Tales from My Great Depression: Brain Dis-Ease, Recovery, and Being My Mother's Son (på engelsk). Hachette Books. ISBN 978-1-60286-199-2. 

Eksterne lenker