Jimmy Connors
| Jimmy Connors | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Jimmy Connors fotografert i 1978 | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Nasjonalitet | forente stater | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Høyde | 177 cm | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Vekt | 70 kg | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Tennis | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Karriereavslutning | 1996 | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Karriere | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Palmarès | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Gull | Davis Cup 1981 | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| 1 Data knyttet til den store profesjonelle kretsen. | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
James Scott Connors , aka Jimmy ( East St. Louis , 2. september 1952 ), er en tidligere amerikansk tennisspiller og trener .
Kallenavnet Jimbo regnes for å være blant de største spillerne i tennishistorien . Mancino, med 109 vunne titler, er den tennisspilleren som har vunnet flest turneringer i singelen for menn i Open-æraen , og har vunnet åtte Grand Slam -singelturneringer i løpet av karrieren (ankom syv ganger til i finalen) og to dobler titler.
Han var lenge på førsteplass på verdensrankingen på syttitallet (han endte året på toppen av verdensrankingen fra 1974 til 1978, og etablerte den nye rekorden som deretter ble slått av Ivan Lendl ), og dukket deretter opp igjen på toppen av rangeringen (han var nummer 1 i 13 uker) på 1980-tallet , etter at hans store rival Björn Borg gikk av .
Han ble hentet inn i International Tennis Hall of Fame i 1998.
Biografi
Oppvokst i Belleville , Illinois , lærte Connors å spille tennis av sin mor, og i en alder av åtte deltok i 1961 amerikanske gutter 11-og-under . Moren hans Gloria, gitt talentet hans, tar ham med til Pancho Segura for å bli fulgt av en profesjonell.
Connors var forlovet med Chris Evert , som han også spilte i mixed double-turneringer med. De to skulle gifte seg 8. november 1974, men ekteskapet ble utsatt og deretter kansellert, og de to brøt nyheten i 1975 om slutten på forholdet, like før Wimbledon-turneringen. I mai 2013 publiserer Connors sin egen selvbiografi, der han erklærer at slutten på forholdet deres skyldtes det faktum at Evert var gravid og ensidig tok beslutningen om å avbryte svangerskapet .
I 1977 ble han romantisk knyttet til Miss World Marjorie Wallace . I 1979 giftet han seg med Playboy- modellen Patti McGuire ; paret har to barn og bor i California, i Santa Barbara.
8. januar 2007 døde moren hans, Connors første tennislærer, 82 år gammel.
Karriere
1970-1972: Tidlige år
Han debuterte i 1970 , fortsatt amatør, han vant ikke turneringer, men klarte å vise seg frem ved å spille noen utmerkede kamper, spesielt seieren mot Roy Emerson i første runde av Pacific Southwest Open i Los Angeles . Han deltok også i den første US Open i karrieren, og tapte umiddelbart for Mark Cox .
I 1971 vant Connors NCAA singeltittelen ved å gå på University of California i Los Angeles , [1] samme år nådde finalen i Columbus- og Los Angeles -turneringene , men ble beseiret av henholdsvis Tom Gorman og Pancho Gonzales . Han prøver igjen eventyret i hjemme-Slam , denne gangen vinner han i første runde mot Alex Olmedo , men blir eliminert av Colin Dibley i neste kamp.
Connors ble proff i 1972 og begynte umiddelbart å nå turneringsfinalene. I Roanoke vant han sin første mindre tittel som profesjonell og i løpet av året nådde han ytterligere 9 finaler, vant 6, forbi blant andre Guillermo Vilas og Roscoe Tanner . I Grand Slam begynner han å oppnå de første viktige resultatene: i Paris ankommer han andre runde mot Harold Solomon , på London-gresset vekker han oppmerksomhet når han når kvartfinalen og passerer Panatta , men blir eliminert av Ilie Năstase . I American Slam kommer den ut umiddelbart av Tom Gorman . Takket være disse resultatene kvalifiserer han seg i sitt første år på Masters og når semifinalen, slått igjen av Ilie Năstase .
1973-1979: De beste årene
Året etter er det første Connors spilte på høyt nivå. Han klarte å vinne flere mindre turneringer, og slo også Năstase i Hampton før han vant US Pro Tennis Championships i Boston ved å slå Arthur Ashe med en score på 6-3, 4-6, 6-4, 3-6, 6-2. Johannesburg vil også vinne mot Ashe , i mellomtiden hadde han slått Tom Okker i Los Angeles ved å vinne tre gruppe A-turneringer på bare ett år. I Roland Garros kommer han ut i første runde i singelen, men når finalen i double sammen med Ilie Năstase , men paret vil bli beseiret. På Wimbledon bekreftet han resultatet fra året før ved å nå kvartfinalen slått av den sovjetiske Alex Metreveli , i stedet vant han herredoubleturneringen alltid sammen med Nastase. Han klarer endelig å imponere selv i New York Grand Slam ved å nå kvartfinalen mot John Newcombe . På Masters når han semifinalen, eliminert av Năstase. Takket være disse resultatene avslutter han året på tredjeplass i den nyopprettede verdensrankingen .
1974 er det beste året i Connors karriere. Han deltar i Australian Open for første gang ved å vinne karrierens første Grand Slam-turnering mot Phil Dent . I de påfølgende månedene vant han sekvensielle turneringer med stor letthet, og vant i Roanoke (tredje år på rad), Little Rock , Birmingham , Salisbury , Hampton , Salt Lake City , Tempe og Manchester . Han hopper over French Open som medlem av World Team Tennis Association , men på Wimbledon vinner han sin andre Slam ved å beseire Phil Dent og Adriano Panatta underveis , i semifinalen Dick Stockton og i siste akt overvinner han Ken Rosewall enkelt 6-1 , 6-1, 6-4. Takket være denne seieren ble han den nye nummer én i verden den 29. juli 1974 . Sesongen fortsetter med seier i AA-turneringen i Indianapolis mot Björn Borg for 5-7, 6-3, 6-4 og til slutt med sesongens siste smell, US Open der han beseirer Roscoe Tanner i semifinalen og Ken Rosewall i finalen med 6-1, 6-0, 6-1. I New York nådde han også finalen i mixed double-turneringen sammen med Chris Evert (den gang hans partner også i livet). Før slutten av sesongen vant han ytterligere tre turneringer, inkludert gruppe AA i Johannesburg mot Arthur Ashe . Han deltar ikke i slutten av sesongen Masters , men til tross for dette avslutter han året som nummer én på verdensrankingen med en veltalende sesongscore på 93 seire og fire tap, i løpet av sesongen slapp han en serie på 33 på rad. seire.
1975 begynner med den andre og siste deltakelsen i Australian Open , denne gangen blir Jimmy beseiret i siste akt i fire sett av John Newcombe . I de påfølgende månedene vant han flere turneringer ved å beseire mange utmerkede spillere som Vitas Gerulaitis , Jürgen Fassbender , Brian Gottfried og Ken Rosewall . Som året før hoppet han over parisisk slam og i London kom han til finalen som favoritten som overvinner uten å tape settene Lloyd , Amritraj , Dent , Cox , Ramírez og Tanner ; tittelen blir imidlertid nektet ham overraskende av den trettito Arthur Ashe som beseirer ham i fire sett. Etter Wimbledon fortsetter han å nå finaler og vinne turneringer, og opprettholder kontinuerlig den første verdensposisjonen gjennom året. På US Open beseirer han Björn Borg i en hardkjempet semifinale 7-5, 7-5, 7-5 og når den tredje finalen i tre Grand Slam-turneringer, men blir nok en gang beseiret, denne gangen av spanske Manuel Orantes . Han deltar i sin første Davis Cup, men det amerikanske laget overga seg 3-2 til Mexico etter å ha overveldet det karibiske utvalget 5-0 . I løpet av året nådde han 15 finaler ved å vinne 9 turneringer, med en sesongrekord på 82 seire og 8 tap.
I 1976 gikk Connors glipp av de to første smellene, men vant firestjernen i Washington og femstjernen i Indianapolis og forskjellige mindre turneringer, og led også tre nederlag i finalen (alle av Ilie Năstase ). På Wimbledon ble han beseiret av Roscoe Tanner i kvartfinalen, men i US Open klarte han å etablere seg ved å forbigå Vitas Gerulaitis , Guillermo Vilas og Borg i finalen . Han vinner også trestjernes Wembley (ta hevn mot Tanner), WCT-turneringen i Philadelphia og turneringen i Las Vegas . På slutten av året vant han 13 titler av 15 spilte finaler og hadde et budsjett på 90-8. Han avslutter året som nummer én på verdensrankingen for tredje år på rad, en plassering som aldri ble gitt opp på hele sesongen.
1977 la til åtte turneringer til hans palmarès, og vant Las Vegas-turneringen . Som tidligere år hopper han over Australian Open ved begge anledninger (det året var det to turneringer, i januar og desember). På Wimbledon møter han rookie John McEnroe for første gang i semifinalen, og beseiret ham i fire sett. I finalen må han gi seg i det femte settet mot den regjerende mesteren Björn Borg . I New York-slam kommer han for fjerde gang på rad i finalen, men denne gangen må han bukke under for Guillermo Vilas i fire sett. Den 23. august 1977 avsluttet Borg Jimmys 160 sammenhengende uker på toppen av verdensrankingen, men etter bare en uke kom Connors tilbake til toppen av rangeringen. På slutten av året klarte han å vinne den første WCT-finalen i karrieren og den første og eneste Masters ved å beseire Borg i finalen. Han avslutter året på førsteplass på verdensrankingen med 8 seire på 15 finaler og en balanse på 65-10.
1978 begynner med finalen i 1978 Pepsi Grand Slam hvor han blir beseiret av Borg, noen dager senere vinner han US Pro Indoor mot Tanner og i februar vinner han i både Denver og Memphis . Han beseirer Ramírez to ganger i finalen i Rotterdam og Birmingham , møter og beseirer deretter meksikaneren også i kvartfinalen i Wimbledon , i semifinalen beseirer han Vitas Gerulaitis med stor autoritet for 9-7, 6-2, 6-1, men i finalen Borg er for sterk. Svensken treffer sin tredje suksess på rad ved å klart beseire Connors i tre sett med en score på 6-2, 6-2, 6-3. Etter Wimbledon vinner han på Washington Star International mot Eddie Dibbs i juli og i august US Clay Court Championships for menn mot José Higueras og Stowe Open på Tim Gullikson . På US Open slipper Connors løs en historisk prestasjon ved å beseire Adriano Panatta i åttendedelsfinalen, Brian Gottfried i kvartfinalen, John McEnroe i semifinalen og tar hevn ved å slå Borg 6-4 6-2 6-2 i siste akt, for Connors er det den femte finalen på rad og den tredje tittelen. Etter New York vant han også Australian Indoor Championships , men på slutten av året Masters ble han eliminert i første runde-gruppen.
1979 åpner med erobringen av to påfølgende turneringer: ATP Birmingham og US Pro Indoor . I februar taper han finalen i Pepsi Grand Slam mot Borg , men vinner i Memphis mot Arthur Ashe . 9. april 1979 mister han toppen av rangeringen til fordel for Borg etter 84 uker, 21. mai gjenvinner han toppen til 9. juli, da svensken gjenvinner ledelsen, denne gangen for godt. Ved WCT-finalen taper han i semifinalen mot John McEnroe , og dukker deretter opp på French Open for første gang siden 1973 , ved denne anledningen ankommer han semifinalen og overvinner Manuel Orantes , men blir beseiret av Víctor Pecci , som deretter taper finalen. mot Borg. Selv i Wimbledon vil han nå semifinalen, eliminert i tre sett av Borg igjen. I sesongens tredje smell når han fortsatt semifinalen, denne gangen kastet ut av John McEnroe , som da vil vinne tittelen mot Gerulaitis . Etter New York kom han til finalen i Tokyo , men ble beseiret av Borg og vant Hong Kong-turneringen ved å slå Pat Du Pré . I slutten av sesongen Masters (spilt i januar året etter) blir han beseiret i kvalifiseringsrunden av Borg, men vinner deretter mot Roscoe Tanner og José Higueras , og kvalifiserer seg til semifinalen der han blir slått med 7-5 , 6-2 av Vitas Gerulaitis . Etter fem år på rad lukket den på førsteplass i rangeringen denne gangen er den på andreplass; gjennom hele sesongen nådde han 12 finaler og vant 8 titler med en balanse på 72 seire og 11 tap.
1980-1981: Bjørn Borg og John McEnroe
Siden 1976 har Connors måttet lære å frykte den unge mesteren Björn Borg , og siden finalen i US Open i 1978 har Jimmy ikke klart å slå svensken. Fra 1977 overtok også den veldig sterke og humørfylte amerikaneren John McEnroe scenen , og begynte å høste suksess på den profesjonelle kretsen fra og med året etter. I årene 1980-81 overskygges Connors av rivaliseringen mellom Borg og McEnroe , og resultatene hans påvirkes. Mens de to kjemper om toppen av rangeringen, forblir Connors fast på tredjeplass i rangeringen, vinner fortsatt mindre turneringer, men klarer ikke å nå noen finale i Grand Slam og blir ofte eliminert i hendene på den ene eller den andre.
I 1980 vant han i Birmingham , Philadelphia og WCT-finalen i 1980 (den eneste store turneringen vunnet i denne perioden, Borg fraværende) i de to sistnevnte beseirer han McEnroe i finalen. På French Open når han semifinalen, men blir beseiret i fem sett av sin litauiske kollega Vitas Gerulaitis , som da vil tape finalen mot Borg. Selv på Wimbledon når han nest siste akt og blir slått av McEnroe (senere hovedperson i en legendarisk finale mot Borg vunnet av svensken). I juli vant han North Conway- turneringen, men ble igjen eliminert av McEnroe i semifinalen i US Open . I sesongfinalen vinner han to mindre turneringer i Guangzhou og Tokyo ; i Masters på slutten av året vinner han alle tre kampene i gruppen mot Guillermo Vilas , Harold Solomon og Ivan Lendl , men blir eliminert i semifinalen av Borg. Sesongbudsjettet er 72-16 og inkluderer 6 titler i åtte finaler.
I 1981 vant han sin første tittel i februar på La Quinta mot Ivan Lendl , deretter vant han også i Brussel og Rotterdam . I Monte Carlo spiller han en finale mot Vilas suspendert i første sett på 5 alle, derfor vil de to nysgjerrig nok ikke fullføre spillet og tittelen vil aldri bli tildelt. I mai er han finalist i Hamburg , taper mot Peter McNamara , og i French Open kommer han ut i kvartfinalen av argentineren José Luis Clerc . På Wimbledon i semifinalen mot Borg, etter å ha vært i ledelsen med to sett mot null, pådro han seg comebacket til svensken som vant i det femte settet. Selv i US Open kommer han ut i nest siste akt i hendene på svensken, som vinner klart 6-2, 7-5, 6-4. I november vinner han på Wembley og passerer McEnroe i finalen. I Masters på slutten av året går han ikke lenger enn første runde-gruppen, han vinner mot Eliot Teltscher men taper mot Tanner og McEnroe. Den eneste tilfredsstillelsen i et elendig år er seieren i Davis Cup , Connors er grunnleggende i kvartfinalen mot Tsjekkoslovakia , og vant to singler mot Tomáš Šmíd og spesielt Ivan Lendl . Gjennom sesongen nådde han seks finaler ved å vinne fire turneringer, endte året som nummer tre på verdensrankingen og rekorden hans var 63–11.
1982-1985: Tilbake på toppen
Til tross for at han inntok den tredje posisjonen i rangeringen, er Connors nå nær tretti og i tre år har han ikke oppnådd betydelige resultater i turneringene som betyr noe; til tross for tilbaketrekningen av Borg for mange fans er en spiller bestemt til en rask nedgang på grunn av utseendet til andre store talenter som Ivan Lendl og Mats Wilander . Med disse premissene startet Connors 1982 uten store forventninger, den første seieren kom i slutten av februar i en mindre turnering i Monterrey, deretter tapte to finaler på rad i Rotterdam og Milan begge mot Villas. I april vinner han to tette turneringer i Los Angeles og Las Vegas. På sin første avtale med stor tennis i Paris (til tross for fraværet av McEnroe ) ble han eliminert i kvartfinalen av José Higueras i tre sett. Revansjen begynner ved Queen's Club Championships 1982 , den tradisjonelle Wimbledon- prequelen , når han passerer Kevin Curren i semifinalen og John McEnroe i finalen i to sett. I London-slammet kommer han til finalen igjen mot McEnroe, og til tross for at han er underutviklet av spådommen, klarer han å vinne over fem hardt kjempede sett. I august vant han i Columbus ved å slå Brian Gottfried i finalen og på US Open viste han stor autoritet ved å beseire Guillermo Vilas i semifinalen og Ivan Lendl i finalen, og vant sin fjerde tittel i New York og syvende karriereslam. Takket være denne uventede serien med seire klarer Connors å gjenvinne den første posisjonen på verdensrankingen 13. september 1982 og vil holde den i syv uker før han gir den tilbake til McEnroe. Innen årets slutt vil den klare å bli nummer 1 i verden igjen for bare en uke. Etter at New York når siste sesongfinale ved Pacific Coast Championships 1982, men blir klart slått 6-1 6-3 av McEnroe. På Masters på slutten av året vinner han den første kampen med Johan Kriek , men taper i semifinalen mot Ivan Lendl . Etter år med skuffende resultater, vant Connors to slams av tre i 1982 , vant totalt syv titler i elleve finaler og endte året på andreplass på verdensrankingen med en balanse på 78–11.
I 1983 vant han turneringene i Memphis og Las Vegas, men på Roland Garros i Paris kom han overraskende ut i kvartalet etter avsløringen av Christophe Roger-Vasselin- turneringen . Som året før vinner han på Queen's ved å forbigå McEnroe i finalen, så på Wimbledon blir han kalt til å forsvare tittelen og er blant favorittene, men turneringen vil være skuffende ettersom han vil overgi seg til spesialisten Kevin Curren i fjerde runde. I motsetning til Wimbledon, klarte han i New York å forsvare tittelen ved å vinne den åttende og siste karriereslammet ved å overvinne Lendl i fire sett i finalen. Med denne tittelen etablerer han rekorden med fem US Open vunnet i Open-tiden (senere utlignet av Sampras og Federer). Det som gjenstår av sesongen er ganske skuffende, den eneste bemerkelsesverdige noten er finalen på Wembley Championship i 1983 der han blir slått av McEnroe. Sesongen avsluttes ved årsslutt Masters der han taper i semifinalen mot Lendl. I løpet av året veksler han med McEnroe og Lendl på toppen av verdensrankingen, den 13. juni 1983 erobret han den første posisjonen på verdensrankingen for siste gang i karrieren, opprettholder den i tre uker, og gir dermed sitt totale opphold på topp til 268 uker. , satte en rekord som vil bli slått i 1990 av Ivan Lendl (og deretter overgått av Pete Sampras i 1999 og Roger Federer i 2010 ). Han avslutter året som nummer tre på rangeringen med 52 seire og 11 tap og fire titler av fem spilte finaler.
1984 er året for John McEnroe, Connors og de andre blir tvunget til å gi etter for den overveldende makten til den rastløse amerikanske tennisspilleren. Jimmy starter sesongen med å vinne to turneringer på rad i februar i Memphis og La Quinta, deretter vinner han i mars også i Boca West. På WCT Finals 1984 i april taper han i finalen mot McEnroe og ved French Open eliminerer McEnroe ham alltid i semifinalen i tre sett, til tross for alt vil amerikaneren da tape en dristig finale mot Lendl. På Queen's denne gangen beseirer McEnroe Jimmy i to sett i semifinalen, og selv i finalen på Wimbledon er McEnroe for sterk og påfører ham en hard lærdom ved å slå ham 6-1, 6-1, 6-2. Connors hadde nådd sin siste Grand Slam-finale ved å overvinne Tim Mayotte , Paul Annacone og Ivan Lendl med autoritet . Kommer til semifinalen i Montreal, men det er fortsatt McEnroe som eliminerer ham klart i to sett, noen dager senere i New York gjentas manuset med McEnroe som passerer Jimmy i semifinalen og vinner deretter tittelen mot Lendl. Jimmy trøster seg ved å vinne i Los Angeles og Tokyo (på Lendl). I Masters på slutten av sesongen kommer han til semifinalen, eliminert av Lendl (som da vil tape finalen mot McEnroe). I løpet av året nådde han 7 finaler, og vant 5 av 22 spilte turneringer med en balanse på 74-14 og avslutter sesongen på andreplass i rangeringen. Med det amerikanske laget kom han til finalen i Davis Cup, men tapte i hendene på Wilanders svenske utvalg.
1985 åpnet ikke bra og Connors nådde sin første finale først i mars i Fort Myers, og tapte den klart mot Lendl ; da også i Chicago når han finalen mot McEnroe, men taper den på walkover . På WCT-finalen 1985 og på French Open tapte han mot Lendl i semifinalen. Også på London-gresset blir han eliminert i nest siste akt av Kevin Curren ; samme skjebne på US Open i hendene til Lendl. Han når to finaler, men for første gang siden begynnelsen av sin profesjonelle karriere vinner han ingen tittel. De gode plasseringene gjør imidlertid at han kan opprettholde fjerdeplassen på verdensrankingen.
1986-1996: Siste år
I 1986 vant ikke Connors noen turneringer, men nådde fire finaler i løpet av sesongen; den første er i mars i Paine Webber Classic 1986 , men taper 6-2, 6-0 til Ivan Lendl . han går glipp av French Open i mai og den påfølgende måneden i Queen's når siste akt, men trekker seg tilbake på 6-4 2-1 til fordel for Tim Mayotte , dette lover godt for Wimbledon, men overraskende kommer Jimmy ut i første runde ved hånden av Robert Seguso . I august er han i finalen i Cincinnati, men taper 6-4 6-1 mot Wilander , men som i London er prestasjonen hans i New York-slam ekstremt skuffende: han blir eliminert i andre runde av Claudio Pistolesi . I resten av sesongen nådde han også finalen ved Pacific Coast Championships 1986, men ble slått 7-6 6-3 av McEnroe. Han avslutter året på åttendeplass i rangeringen med en poengsum på 45–15.
1987 , som året før, så ham ikke triumfere i noen turnering, men i grand slam er prestasjonene hans bedre enn i forrige sesong. På French Open når han kvartfinalen, eliminert av Boris Becker mens han i de resterende to slamsene når semifinalen, slått av henholdsvis Pat Cash og Ivan Lendl . I februar kom han til finalen på Volvo US National Indoor 1987 , men ble slått av Stefan Edberg i to sett. Måneden etter er det i Orlando han gir siste akt til sørafrikaneren Christo van Rensburg . I juni på Queen's nådde han den siste finalen i sesongen ved å tape mot Becker . Takket være de utmerkede plasseringene, spesielt i grand slam, klarer han å avslutte sesongen på fjerdeplass på verdensrankingen, sesongen har en score på 52–19.
I 1988 nådde han finalen i Milano mot Yannick Noah , men trakk seg på 4 like i det første settet. En måned senere er han i finalen i Miami, men taper fortsatt mot Wilander. I juli i Washington vinner han den første tittelen mot Andrés Gómez etter 4 år med faste og gjentas i Toulouse i oktober mot Andrej Česnokov . I grand slam-turneringer kommer han i fjerde runde til Wimbledon, slått av Patrik Kühnen , og i kvartfinalen i US Open slått av Andre Agassi , som i fremtiden vil bli regnet som hans hovedarving. For siste gang lukker han året på topp ti, på syvende plass.
I 1989 er det en fargeløs sesong. Først i oktober fikk han et rykk ved å vinne turneringen i Toulouse og slo McEnroe, og noen dager senere vant han også sin 109. tittel i singelen i Tel Aviv på Gilad Bloom , en rekord som fortsatt er ubeseiret for herretennis. I Paris og London kommer han ut i andre runde mens han i New York når kvartfinalen, kastet ut av Andre Agassi . Han avslutter året på 14. plass på rankingen, for første gang i karrieren utenfor topp ti.
I 1990 tilbringer han hele sesongen som tilskuer, på grunn av de forskjellige problemene som plager ham (også gitt den nå nærmer seg 40-årsalderen). Han deltar bare i tre turneringer, og taper alltid i første runde. Mangelen på resultater kaster ham til plass 936 på verdensrankingen.
1991 er året for det siste høydepunktet i karrieren: han når semifinalen i US Open som et jokertegn , men blir slått av Jim Courier . Senere kom han til semifinalen også i Basel-turneringen, men ble slått av den evige rivalen McEnroe. Takket være utnyttelsen i New York klarte han å klatre opp til 49. plass på rangeringen.
I 1992 deltok han i de siste karriereslammene, og ble eliminert i første runde i Paris og London og i andre runde i New York. Han når ikke finaler og ved årets slutt er han nummer 84 i verden. Den eneste positive merknaden er deltakelsen i september i gjenutgaven av kjønnskampen mot Martina Navrátilová , der Connors vinner 7-5, 6-2.
I de påfølgende årene deltok Connors i svært få turneringer, og led alltid av elimineringer i de tidlige rundene. I 1996 deltok han i bare én turnering, tapte i første runde, og kunngjorde senere at han gikk av i en alder av 44.
Rivalisering og direkte konfrontasjoner med hovedmotstanderne
Björn Borg
Rivaliseringen mellom Borg og Connors kan oppsummeres i tre faser. I den første (1973-1976) var det en klar utbredelse av Connors som etter å ha tapt den første kampen vant de følgende 6. I den andre (1977-1978) en utbredelse av Borg, men ikke absolutt: Svensken vant de to kampene 1977 men spilte uavgjort (2-2) i 1978. US Open -finalen i 1978 var Connors siste seier, for i den tredje og siste perioden (1979-1981) vant Borg alle 10 kampene mellom de to som ledet balansen i hans favør for 15- 8. [2]
De fleste kampene (7) ble spilt på kunststoffbanen med en klar utbredelse av den svenske 5-2. I de 6 utfordringene som spilles på leire er balansen i perfekt likhet, mens i de 5 utfordringene på harde baner vinner amerikaneren 3-2. Connors har aldri slått Borg på gressbanen, og i de 4 utfordringene som ble spilt på Wimbledon har svensken alltid klart å påtvinge seg sin rival. I de store finalene som spilles mellom de to, er balansen 3-2 til fordel for Connors, som har vunnet to US Open og en Tour Finals (Masters), og tapt to Wimbledons.
John McEnroe
Rivaliseringen mellom Connors og McEnroe (så vel som den med Lendl) er også preget av personlig antipati så vel som sportslig rivalisering. De to hadde faktisk veldig sterkt temperament på og utenfor banen, og kom til å kollidere verbalt ved mange anledninger. I de to første årene med utfordringer seiret Connors klart, mens siden 1979 har utfordringene deres vært veldig balanserte og de to har vekslet på seire og tap.
Connors var imidlertid i ledelsen i hodene frem til 1984 , en sesong der han led 6 nederlag av sin rival i like mange kamper, og fortsatte en serie med 10 påfølgende tap (11 hvis du også regner ett for walkover) som begynte i 1983 og som vil vare til 1986 . Først i 1987 , i Montreal, klarte Connors å beseire McEnroe igjen, og gjentok seg selv to år senere i Toulouse. Den siste kampen mellom de to er semifinalen i Basel vunnet av McEnroe for 6–1, 6–3. Totalt er balansen 20-14 i McEnroes favør.
Ivan Lendl
Som med McEnroe er også rivaliseringen mellom Jimmy Connors og Ivan Lendl preget av personlige problemer. Spesielt er episoden av 1980 Masters kjent , der Lendl i gruppespillet bevisst tapte mot Connors for å unngå å møte den fryktede Borg i semifinalen, og foretrakk den mykere Gene Mayer . Ved den anledning kalte Connors åpenlyst Lendl for en feiging og fornærmet ham kraftig. Connors møtte Borg i semifinalen og ble beseiret, mens Lendl – ikke overraskende – vant enkelt mot Mayer. Men svensken vil da gå klart forbi tsjekkoslovaken i finalen.
Lendl er yngre, derfor veide aldersforskjellen tyngre i deres rivalisering. I Lendls første år som proff (fram til 1981) vil alle hans åtte første utfordringer vinnes av Connors. Lendls første seier dateres tilbake til 1982 i Cincinnati. I perioden 1982 - 1984 vil utfordringene deres balanseres med et budsjett til fordel for Lendl 5-8, men Connors vant de viktigste utfordringene som de to påfølgende 1982-83-finalene i US Open og Wimbledon-semifinalen i 1984 . Siden 1985 har Connors' karrierenedgang gjort utfordringene deres mindre spennende og Lendl vant alle 15 kampene mellom 1985 og 1992 . Sluttbalansen er 13-22 til Lendl.
Andre
Den rumenske Ilie Năstase , som han opprettholdt vennskapelige forhold til det punktet at han spilte flere doubleturneringer sammen (og vant i Wimbledon og i US Open), var en tøff motstander om ikke et svart beist for Connors i de første årene av karrieren . Da Connors fortsatt var amatør på de første trinnene i Năstase-kretsen, ble han allerede ansett som en av de sterkeste tennisspillerne i verden, til det punktet at når ATP oppretter verdensrankingen, vil Năstase være den første lederen av kretsen. De to møttes for første gang i Salisbury med rumenerens knallharde seier. Connors' første seier (etter åtte tap på rad) kommer i 1973 , men i toårsperioden 1971-73 er balansen veltalende 11-1. Mellom 1974 og 1977 er perioden med størst balanse med en prevalens av Connors 6-4. Etter 1977 var Năstase ikke lenger i stand til å bekymre Connors, og tapte ganske klart alle seks spilte kamper. Derfor er sluttbalansen 12-15 for Năstase. [3]
Guillermo Vilas var en høyt spesialisert spiller på leirebanen, en overflate hvor Connors aldri har skinnet spesielt, og foretrekker gress, betong og syntetiske materialer. Dette begrenset utfordringene deres til bare 9 kamper, til tross for at de to var jevnaldrende og har levd karrieren parallelt. Spesielt husker vi de tre kampene som ble spilt i US Open i 1976 i semifinalen (seier for Connors), i 1977 i finalen (Vilas) og i 1982 i semifinalen (Connors) Sluttbalansen er 5-4 for Jimmy. [4]
En separat omtale for Vitas Gerulaitis som snakker om ekte rivalisering i dette tilfellet er feil, siden sluttbalansen helt klart er i favør av Connors for 17-6. [5] Seirene til Gerulaitis er alle plassert i perioden 1979-1982, den beste perioden til den litauiske tennisspilleren og tvert imot en kriseperiode for Connors. Tidligere hadde Connors vunnet alle de 15 utfordringene. Fra og med 1983 vil Jimmy gå tilbake til nivåer før 1980 og vinne de to siste kampene mot Gerulaitis.
Blant tennisspillerne som klarte å slå Connors flere ganger i sine beste år og sporadisk klarte å bekymre ham, bør Roscoe Tanner , Manuel Orantes , Adriano Panatta og Dick Stockton nevnes ; mot alle disse tennisspillerne har Jimmy fortsatt en klart positiv balanse.
Connors i siste del av karrieren spilte flere kamper med generasjonen av mestere som dominerte tennis i andre halvdel av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Balansen i head-to-head er i alle disse tilfellene nådeløs, da den ser unge mestere på topp i formen mot en eldre spiller (i noen tilfeller nær 40 år). I detalj er Connors' balanse negativ mot Andre Agassi (0-2), Pete Sampras (0-2), Mats Wilander (0-5) og Boris Becker (0-6). Det eneste unntaket er Stefan Edberg som han har et jevnt budsjett med (6-6), etter å ha møtt det i løpet av første halvdel av åttitallet.
Funksjoner
Stil
Connors, en venstremann, var kjent for sin tohånds backhand og ekstraordinære retur til serven. Stilen hans var basert på et spill på forhånd, med veldig tunge flate skudd og uten rotasjon, og nedstigninger til nettet for å lukke poengene som allerede er praktisk talt vunnet fra bunnen. Denne typisk feminine spillestilen skyldes at Connors har sin bestemor og mor som lærere. I tillegg har det tidlige spillet, som utnytter energien som er imponert på ballen av motstanderen, tillatt ham å spille på høye nivåer i opptil 40 år. Backhand, retur til serve (både forehand og backhand), lob, advance, nettspill og fighterkarakter ( Rino Tommasi har gjentatte ganger definert ham som en savnet bokser ) var hans positive særegenheter, den lite kraftige serven og forehanden. dens svake punkter er usikre. Han var den første forwarden fra baseline og hadde sin mest direkte etterkommer i Andre Agassi . De to var også hovedpersonene i en minneverdig kvartfinale i 1989 US Open , tapt i det femte settet av en nå trettisju år gammel Connors.
Karakter
I tillegg til sine suksesser og sin innovative stil har Connors vært berømt siden starten av sin karriere, også for sin oppførsel på banen. På begynnelsen av syttitallet var tennis fortsatt en sport der strenge etiketteregler var i kraft og Connors var et av de første tilfellene av en spiller som var intolerant overfor jerndisiplinen som ble pålagt av etikette. Før ham hadde bare Ilie Năstase av og til brutt etiketten, og likevel var disse overtredelsene små (hovedsakelig histrioniske bevegelser eller høyst noen få gardiner som mange tilskuere allerede syntes var morsomme på den tiden) og snart tilgitt på grunn av den beryktede Gascon-karakteren til tennisspilleren rumensk. .
Connors, på den annen side, var den første spilleren som utførte handlinger som ble ansett som virkelig usportslige på den tiden, som å juble åpenlyst med gester og rop etter hvert vunnet poeng, hån mot motstandere og utvise brennende og overdrevne protester mot vurderingene av dommere og linjedommerne. På grunn av denne holdningen var Connors i de første årene av karrieren desidert upopulær og usympatisk for det mer tradisjonelle publikummet, men fikk et rykte som en opprører som vil erobre en minoritet av det yngre publikummet.
Først med utseendet til andre vanskelige spillere som tsjekkoslovakiske Ivan Lendl eller amerikanske John McEnroe forbedret Connors' offentlige image, noe som gjorde ham til en av de mest populære tennisspillerne i perioden. Spesielt tilstedeværelsen av den hissige landsmannen McEnroe og hans utskeielser (som Jimmy hadde flere krangel på og utenfor banen) gjorde Connors til en "nesten normal" tennisspiller.
Statistikk
Entall
Grand Slam Vant (8)| År | Turnering | Motstander i finalen | Sluttsum |
| 1974 | Australian Open | Phil Dent | 7–6, 6–4, 4–6, 6–3 |
| 1974 | Wimbledon | Ken Rosewall | 6–1, 6–1, 6–4 |
| 1974 | US Open | Ken Rosewall | 6–1, 6–0, 6–1 |
| 1976 | US Open (2) | Björn Borg | 6–4, 3–6, 7–6, 6–4 |
| 1978 | US Open (3) | Björn Borg | 6–4, 6–2, 6–2 |
| 1982 | Wimbledon (2) | John McEnroe | 3–6, 6–3, 6–7, 7–6, 6–4 |
| 1982 | US Open (4) | Ivan Lendl | 6–3, 6–2, 4–6, 6–4 |
| 1983 | US Open (5) | Ivan Lendl | 6–3, 6–7, 7–5, 6–0 |
| År | Turnering | Motstander i finalen | Sluttsum |
| 1975 | Australian Open | John Newcombe | 5–7, 6–3, 4–6, 6–7 (7–9) |
| 1975 | Wimbledon | Arthur Ashe | 6–1, 6–1, 5–7, 6–4 |
| 1975 | US Open | Manuel Orantes | 6–4, 6–3, 6–3 |
| 1977 | Wimbledon (2) | Björn Borg | 3–6, 6–2, 6–1, 5–7, 6–4 |
| 1977 | US Open (2) | Guillermo Vilas | 2–6, 6–3, 7–5, 6–0 |
| 1978 | Wimbledon (3) | Björn Borg | 6–2, 6–2, 6–3 |
| 1984 | Wimbledon (4) | John McEnroe | 6–1, 6–1, 6–2 |
Merknader
- ^ Bruin History ( PDF ) , på ucla_ftp.sidearmsports.com , s. 37.
- ^ Borg-Connors head-to-head rapport på ATP offisielle nettsted , atpworldtour.com . Hentet 9. november 2013 (arkivert fra originalen 9. november 2013) .
- ^ Connors-Năstase head to head rapport på det offisielle ATP-nettstedet , atpworldtour.com . Hentet 9. november 2013 (arkivert fra originalen 9. november 2013) .
- ^ Connors-Vilass head-to-head rapport på ATP offisielle nettsted , atpworldtour.com . Hentet 9. november 2013 (arkivert fra originalen 9. november 2013) .
- ^ Connors-Gerulaitis head-to-head rapport på det offisielle ATP-nettstedet , atpworldtour.com . Hentet 9. november 2013 (arkivert fra originalen 9. november 2013) .
Relaterte elementer
Andre prosjekter
Wikiquote inneholder sitater fra eller om Jimmy Connors
Wikimedia Commons inneholder bilder eller andre filer om Jimmy Connors
Eksterne lenker
- ( EN ) Jimmy Connors , i Encyclopedia Britannica , Encyclopædia Britannica, Inc.
- ( EN ) Jimmy Connors , på atpworldtour.com , ATP Tour Inc.
- Jimmy Connors , på itftennis.com , ITF . _
- Jimmy Connors , på daviscup.com , ITF . _
- Jimmy Connors , fra wimbledon.com , IBM Corp.
- Jimmy Connors , på tennisfame.com , International Tennis Hall of Fame .
- Jimmy Connors , på tennistemple.com . _