Jörg Lanz von Liebenfels

Jörg Lanz von Liebenfels
Født		19. juli 1874[1] Penzing
Død		22. apr. 1954[1] (79 år) Wien
Beskjeftigelse		Skribent, kirkehistoriker, astrolog, journalist
Nasjonalitet		Østerrike
Jörg Lanz von Liebenfels på Commons

Jörg Lanz von Liebenfels (født 19. juli 1874 i Wien i Østerrike, død 22. april 1954 i Wien; egentlig Adolf Joseph Lanz) var en raseideolog på begynnelsen av 1900-tallet som var en av Adolf Hitlers inspiratorer til utviklingen av den nazistiske raselære.

Jörg Lanz von Liebenfels var barn av en småborgerfamilie. Hans foreldre var læreren Johann Lanz og Katharina Lanz, født Hoffenreich.^[2] Han tilbragte en for datiden relativt sorgløs og lite begivenhetsrik ungdomstid. Han beskjeftiget seg tidlig med romantiske forestillinger om det religiøse ordensliv og hadde også sterke esoteriske tanker.

Fra 1893 til 1899 var von Liebenfels medlem av cistercienserne og fikk klosternavnet Georg, og tilhørte ordenens kloster Heiligenkreutz. Han ble munk, men ble ikke presteviet. Han hevdet senere at han i 1894 var blitt «opplyst» etter at han hadde oppdaget gravsteinen til en tempelridder og begynte å utvikle sine teorier om arierne og de mindreverdige raser.

Han forlot klosteret i 1899. Selv hevder han at det var på grunn av hans «voksende uro». Men de kirkelige dokumenter oppgir «kjødelig omgang» som årsak, og det rimer i så fall godt med hans senere antifeminisme.

Etter at han var blitt kastet ut fra denne katolske munkeordenen, offentliggjorde han i 1904 sitt verk Die Theozoologie oder die Kunde von den Sodoms-Äfflingen und dem Götter-Elektron («teozoologi eller kunnskapen om Sodoma-halvapene og gudeelektronet»). Her gikk han inn for en radikal rasepolitikk som blant annet skulle omfatte tvangssterilisering av «de lavere raser», kvinnens strenge underordning under den ariske mann og «ugifte rugemødres besvangring av blonde, blåøyde, ariske ekteskapshjelpere i avlsklostre».

Som elev av ariosofen Guido von List grunnla Lanz i 1905 Guido-von-List-selskapet og i 1907 Ordo Novi Templi (ONT), det vil si den nye tempelridderordenen. Hensikten med disse organisasjonene var «å fremme rasebevissthet ved stamtre- og rasekunnskapsforskning, skjønnhetskonkurranser og grunnleggelse av rasistiske fremtidshjem i verdens underutviklede deler».

I 1905 begynte han å utgi Ostara-heftene. I dette «biblioteket for blonde og mannsrettsforkjempere» presenterte han en pervertert kristendom med Kristus som forkynneren av raserenhet, englene som raserene vesener og den ytterste dag som den endelige holmgang mellom de «blondblå» ariere (mennesker med blå øyne og blondt hår) og «dyremenneskene» (fargede og jøder). Denne pseudoreligiøse «fordypning» skulle styrke antisemittene ikke bare i deres fornuftskraft, men også sjelelig. Etter det han selv hevdet, kom Ostara-heftene tidvis opp i opplag på 10 000 eksemplarer.

Blant abonnentene var August Strindberg og Dietrich Eckart; den førsnevnte benyttet seg direkte av tanker fra Liebenfels i sine antijødiske artikler, den siste var en av Hitlers venner og hjelpere på 1910- og 1920-tallet. Hitler hadde øyensynlig lest noen av Lanz von Liebenfels' skrifter de årene han bodde i Wien, og Lanz hevdet selv at han i 1909 fikk den unge Hitler på besøk fordi denne ønsket å skaffe seg noen Ostara-hefter som han manglet.

Selv om dette skulle være tilfelle, mistet Hitler siden sansen for Lanz' svermeriske tilnærming: I sitt verk Mein Kampf gjør han narr av Lanz von Liebenfels og andre estoteriske tenkere, som han betegner som «deutschvölkische Wanderscholaren» (tysk-folkelig vandrelærd), «hvis positive bidrag alltid beløper seg til null, men hvis innbilske selvbilde det knapt er mulig å overgå».^[3][4]

Lanz utviklet lange kataloger over støttetiltak for de «blondblå» arierne og mottiltak mot de «mindrerasede». Her foregrep han en rekke av de senere tiltak som ble satt i verk i nazistisk politikk.

Etter annen verdenskrig fremstilte von Liebenfels seg villig som inspirator for Hitler og talte åpent ut om det med Wilfried Daim som skrev en biografi om ham, men Brigitte Hamann skriver i sin Hitler-biografi at von Liebenfels' innflytelse på Hitler er blitt kraftig overvurdert på grunn av von Liebenfels' eget skryt om det. Det tankegods som Hitler og von Liebenfels hadde felles, var også representert i en rekke andre grupperinger og ved personer som Guido von List og Georg Schönerer, og von Liebenfels var, ifølge Hamann, en heller besynderlig outsider i denne sammenheng.

• Katholizismus wider Jesuitismus. Frankfurt 1903
• Anthropozoon biblicum. I: Vierteljahrsschrift für Bibelkunde 1: 307–316, 317–355, 429–469 (1903); 2: 26–60, 314–334, 395–412 (1904).
• Theozoologie oder die Kunde von den Sodoms-Äfflingen und dem Götter-Elektron. Eine Einführung in die älteste und neueste Weltanschauung und eine Rechtfertigung des Fürstentums und des Adels. Wien/Leipzig/Budapest 1905
• Der Taxilschwindel. Ein welthistorischer Ulk. Frankfurt 1905
• Ostara. (89 Hefte, davon 71 von Lanz selbst verfasst.) Rodaun/Mödling 1905–1917
• Lanz-Liebenfels Bibeldokumente. (3 Hefte.) 1907–1908
• Weltende und Weltwende. Lorch 1923
• Grundriss der ariosophischen Geheimlehre. Oestrich 1925
• Jakob Lorber. Das größte ariosophische Medium der Neuzeit. (4 Bände.) Düsseldorf 1926.
• Das Buch der Psalmen teutsch. Düsseldorf 1926
• Bibliomystikon oder die Geheimbibel der Eingeweihten. (10 Bände.) Pforzheim 1930–1935
• Praktisch-empirisches Handbuch der ariosophischen Astrologie. (4 Bände.) Düsseldorf 1926–1934

• Wilfried Daim: Der Mann, der Hitler die Ideen gab. Jörg Lanz von Liebenfels. Wien 1994 (3. opplag) Inneholder også en god konkordans mellom Hitler- og Lanz-sitater. ISBN 3-928127-73-X
• Ekkehard Hieronimus: Lanz von Liebenfels. Eine Bibliographie. Toppenstedt 1991 (= Sammlung bibliographischer Hilfsmittel zur Erforschung der Konservativen Revolution und des Nationalsozialismus; 11). ISBN 3-922119-11-5
• Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators, Piper 2001
• Den norske kriminalforfatteren Helge Kåre Fauskanger lar også Lanz opptre i romanen Skamtegnet (Gyldendal, 2015), lagt til 1905.