I dagens verden er Integralisme et høyaktuelt tema som fortjener å bli analysert fra ulike perspektiver. Med samfunnets stadige fremskritt og endringer i folks livsstil, er det viktig å forstå betydningen og innvirkningen som Integralisme har på vårt daglige liv. Gjennom historien har Integralisme vært gjenstand for debatt og diskusjon, og motivert forskere, eksperter og fagfolk til å utdype studiet for å forstå dets implikasjoner i ulike aspekter av livet. Av denne grunn vil denne artikkelen ta for seg Integralisme i detalj, analysere dens årsaker, virkninger og mulige løsninger, med sikte på å gi leserne en omfattende visjon om dette emnet som er så relevant i dag.
Integralisme er en kirkelig og politisk ideologi som forstår katolsk sosiallære slik at kirkens lære skal virkeliggjøres på alle områder. Integralister ser på samfunnet som et organisk hele og forsvarer hierarkier og ulikheter med samarbeid. Integralismen er antiliberal, antipluralistisk og avviser et skille mellom kirke og stat.[1][2]
Integralisme ble først brukt som begrep av det spanske Partido Integrista, stiftet i 1888, som bygde på Syllabus errorum (1864) av pave Pius IX. Begrepet ble mer utbredt da pave Pius X i 1907 fordømte modernismen, og presteforeningen Sodalitium Pianum samlet de mest konsekvente integralistene. Innenfor kirken fikk integralismen et tilbakeslag med Dignitatis humanae (1965) under det andre Vatikankonsil.[1][2]
Integralistiske bevegelser spilte en politisk rolle i flere katolske land, i første rekke Spania, Portugal og Brasil.[2][3][4] Hvilken innflytelse integralismen hadde på falangismen og Francisco Francos regime i Spania, er mer omdiskutert, ettersom sentrale integralister var i opposisjon til Francos sterke stat. 1930-årenes brasilianske integralisme var direkte inspirert av den italienske fascismen.[4][5]