Idiot

I dagens verden er Idiot et tema som har fanget oppmerksomheten til mange. Enten på grunn av sin historiske relevans, påvirkning på dagens samfunn eller påvirkning på kulturområdet, har Idiot generert endeløse debatter og diskusjoner. Gjennom årene har det vært gjenstand for studier og analyser av eksperter på ulike felt, noe som har ført til et mangfold av meninger og perspektiver på dette temaet. Med sin tilstedeværelse i hverdagen til mange mennesker har Idiot vist seg å være et sentralt element i å forme verden vi lever i. I denne artikkelen vil vi fullt ut utforske virkningen og betydningen av Idiot, og hvordan det har formet vårt verdensbilde.

Denne artikkelen omhandler uttrykket. For kortspillet, se Idiot (kortspill).
Idioten, maleri av Evert Larock, 1892.

Idiot er et ord som kommer fra gresk ἰδιώτης (idiōtis), «en person som ikke er interessert i politikk», «en person uten yrkeskunnskaper» eller «en vanlig innbygger», fra ἴδιος (idios), «egen», «privat».[1] Ordets latiniserte form er idiota, «ordinær person», i vulgærlatin utviklet det seg imidlertid til å betegne en «uutdannet eller uvitende person». Ordets moderne betydning og form stammer fra gammelfransk idiote. Det relaterte ordet idioti kan ha blitt dannet i analogi til ord av typen profeti (fra profet).[2] Ordet har kognater i mange andre språk.

Norsk begrepsbruk

Medisinsk (historisk)

I Norge var idiot en medisinsk betegnelse brukt av leger i gamle dager på personer som ble ansett for å være mindre intelligente enn normalbefolkningen, også betegnet som «mentalt tilbakestående». På begynnelsen av 1900-tallet var «idioti» ansett som en form for sinnssykdom.[3]

Mennesker med lærevansker, skrivevansker eller lignede former for problemer fikk ofte denne betegnelsen. En idiot ble ansett for å være uhelbredelig og bortkastet å bruke tid og ressurser på. Da de første IQ-testene kom på 1930-tallet, fikk personer med IQ lavere enn 60 den medisinske betegnelse idiot, men en med IQ 60–70 ble kalt imbesill osv.[trenger referanse] Som regel var det psykisk utviklingshemmede som havnet i den kategorien.

Strafferettslig (historisk)

Innen strafferetten er det nødvendig å etablere et begrepsapparat for skillet mellom personer som kan stilles til ansvar for sine gjerninger, og personer som på grunn av sin mentale tilstand ikke kan tiltales og dømmes til straff på samme måte. Professor Jon Skeie ved det juridiske fakultet ved Universitetet utga i 1937 en lærebok om strafferett der han redegjorde for de kategoriene som gjaldt i hans samtid:

«Størst interesse for kriminologien har imidlertid de psykiske defekter: (a) de egentlige sinnssykdommer, (b) den forstandssvakhet man betegner idioti og i strafferetten likestiller med sinnssykdommene, (c) intelligensundermål i mindre utpreget grad, imbesilitet og debilitet, (d) abnorm mangel på (følelse og) evne til medfølelse, (e) den psykopatiske konstitusjon, (f) bevissthetstap og omtåkninger. Om disse sinnstilstander henviser jeg til professor Ragnar Vogts beskrivelser i „Medicinsk psykologi og psykiatri“»[4]

Moderne begrepsbruk

Ordet blir i dag brukt som en nedsettende fornærmelse mot folk som gjør eller sier noe mindre intelligent.

Referanser

  1. ^ Liddell-Scott-Jones: A Greek-English Lexicon, oppføringer for ἰδιώτης og ἴδιος.
  2. ^ Etymonline.com, oppføring idiocy
  3. ^ «Beretning for Verneforeningenes landsforbund. 1929/35». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. 1935. s. 94. Besøkt 26. oktober 2020. «(---) observert i Gaustad og erklært sinnssyk (idioti), senere utsatt på landet.» 
  4. ^ Jon Skeie (1937). «Den norske strafferett. 1 : Den almindelige del». Nasjonalbiblioteket - www.nb.no. s. 7. Besøkt 26. oktober 2020.