Himmeldisken fra Nebra

Himmeldisken fra Nebra
Kunstner		Úněticekulturen
År		ca. Omkring 1600 f.Kr.
Dimensjoner		× 32 cm cm
Plassering		Landesmuseum für Vorgeschichte
Material(er)		bronse, patina, gull

Himmeldisken fra Nebra er en 32 cm bred bronsedisk fra middeleuropeisk bronsealder. Disken er 4.5 mm tykk i sentrum, 1.7 mm tykk ute ved kantene og veier 2.3 kilogram. Disken har en blågrønn patina og er dekorert med symboler av gull. Symbolene blir tolket som solen (eller fullmånen), en månesigd og stjerner på himmelen. Syv av stjernene som portretteres på disken tolkes som stjernehopen pleiadene.

To buer av gull er blitt påført disken etter at solen, månesigden og stjernene er blitt portrettert. Den ene buen er falt av, men det finnes merker av den. Buene markerer vinkelen mellom vintersolverv og sommersolverv. Siste hånd på verket er buen i bunnen som er markert med tre streker. Dens betydning er ukjent; den har blant annet blitt tolket som et solskip, som melkeveien og som en regnbue.

Bronsedisken er den eldste kjente fremstilling av stjernehimmelen. Den er datert til 1600 f.Kr., og er en kulturgjenstand fra Úněticekulturen. Siden 2002 har den tilhørt Landesmuseum für Vorgeschichte i Halle i Sachsen-Anhalt, Tyskland.

Artefakten ble oppdaget den 4. juli 1999 av gravrøvere, og ble gravd frem sammen med to bronsesverd, to økser, et stemjern og fragmentene av to spiralformede armbånd. Det arkeologiske funnstedet befant seg på forhøyningen Mittelberg i Ziegelrodaskogen innenfor den tidligere kommunen Ziegelroda (fra 2004 en del av Querfurt) i den daværende Saalkreis (fra 2007 innlemmet i Saalekreis) i Sachsen-Anhalt. Mittelberg ble i 2009 en del av bykommunen Nebra i Burgenlandkreis, og denne byen har gitt artefakten dens navn.

Disken dukket opp i antikvitets-markedet i 2001 av en anonym selger som hevdet å ha oppdaget gjenstanden med en metalldetektor den 4. juli 1999. Slike arkeologiske gjenstander tilhører staten Sachsen-Anhalt, og etter en politirazzia i Basel, Sveits ble gjenstanden tilgjengelig for stats-arkeologen dr. Harald Meller.^[1] Etter politiavhør ledet eierne politi og arkeologer til stedet hvor disken ble funnet, sammen med to bronse-sverd, to økser, et stemjern og fragmentene av spiralformede armbånd.

Arkeologer bekreftet påstandene om bronse-gjenstander på funnstedet og fant samsvar mellom jordfunn på stedet og på gjenstandene. Disken og andre oppdagede gjenstander befinner seg i Forhistorisk statsmuseum (Landesmuseum für Vorgeschichte) i Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg i Sachsen-Anhalt, Tyskland. De to plyndrerne ble dømt til 4 og 10 måneders fengsel av domstolen i Naumburg i september 2003. Anken til en høyere domstol førte til 6 og 12 måneders fengsel.

Funnstedet befinner seg i et område med forhistoriske bosetninger, og omkranser toppen av det 252 meters høye Mittelberg i Ziegelroda-skogen, ca. 60 km vest for Leipzig. Skogen inneholder omkring 1000 gravhauger, og har vært bosatt siden neolittisk tid. Omkretsen er orientert slik at solen alltid står opp bak «blokksberg», den høyeste fjelltoppen i fjellkjeden Harz ca. 80 km i nordvest.

Dateringen av disken bygger på dateringen av andre gjenstander fra bronsealderen, som ble funnet på samme sted. Øksene og sverdene stammer fra Úněticekulturen. Barkpartikler fra bjørk på et av sverdene er karbondaterte til mellom 1600 og 1560 f.Kr. Partiklene forteller når sverdene ble gravlagt, selv om de kan ha eksistert forut for dette.

Røntgenstråle-analyser foretatt av E. Pernicka, ved Technische Universität Bergakademie Freiberg, har påvist at diskens kobber stammer fra Mitterberg i Østerrike, mens gullet er hentet fra Karpatene. Kobber fra Bottendorf i nærheten av Nera er ikke benyttet. De færreste gjenstander av kobber er imidlertid oppdaget der de opprinnelig ble smeltet.^[2]

Forskning viser at disken ble konstruert i fire etapper:

• Opprinnelig hadde disken 32 små gull-sirkler, en stor gull-sirkel og en sigd. Den store sirkelen er tolket som enten Solen eller fullmåne, mens sigden er tolket som nymåne, og sirklene som stjerner, og hopen av syv sirkler som Pleiadene.
• Deretter ble to buer (med gull fra et annet opprinnelsessted, noe man ser av kjemiske urenheter) tilføyd begge siden av disken. For å gjøre plass til buene, ble en gull-sirkel på venstre side flyttet inn mot diskens sentrum, mens to gull-sirkler på høyre side ble tildekt, slik at kun 30 er synlige. De to buene har en vinkel på 82°, som er den korrekte vinkelen mellom solen om sommeren og vinter-solverv ved breddegraden i Mittelberg (51° N). Dersom de er relaterte til solfenomener, er det derfor mulig at den store sirkelen representerer solen.
• Den siste tilføyelsen var enda en bue i bunnen, «solbåten», også laget av gull fra et annet opprinnelses-sted.
• Da disken ble gravlagt, hadde den også 39 eller 40 hull perforert omkring dens perimeter, som hver enkelt var ca. 3 mm i diameter

• 
  1) Til venstre Solen eller fullmånen, til høyre nymåne; mellom og over dem pleiadene.
• 
  2) Buer blir tilføyd horisonten for sonene til soloppgang og solnedgang. Noen av stjernene flyttet og tildekte.
• 
  3) Tilføyelse av «solbåten».
• 
  4) Disken i dens nåværende tilstand.

• Kaufholz, Ute (2004): Sonne, Mond und Sterne. Das Geheimnis der Himmelsscheibe. Anderbeck, ISBN 3-937751-05-X
• Landesamt für Archäologie Sachsen-Anhalt (2002): Archäologie in Sachsen-Anhalt. Dt. Verl. d. Wissenschaften, Halle, s. 7–31. ISSN 0072-940X
• Liegnitz, Frank Hagen von (2002): Die Sonnenfrau Weihnachtsgabe der WeserStrom Genossenschaft, Bremen.
• Meller, Harald (red.) (2004): Der geschmiedete Himmel. Die weite Welt im Herzen Europas vor 3600 Jahren. Ausstellungskatalog. Theiss-Verlag, Stuttgart, ISBN 3-8062-1907-9
• Näther, Katja; Näther, Sven (2004): Akte Nebra – Keine Sonne auf der Himmelsscheibe? Naether, Wilhelmshorst, ISBN 3934858023
• National Geographic Deutschland (2004): «Gruner + Jahr», Hamburg, s. 38–61, ISBN 3-936559-85-6
• Reichert, Uwe (2004): «Der geschmiedete Himmel» i: Spektrum der Wissenschaft. Heidelberg, s. 52–59. ISSN 0170-2971
• «Der Sternenkult der Ur-Germanen». Forsideartikkel i nyhetsmagasinet Der Spiegel 25. november 2002.