Havbunn
I denne artikkelen skal vi ta opp problemet med Havbunn, som har fått stor aktualitet de siste årene. Havbunn er et tema som har fanget oppmerksomheten til mennesker innen ulike felt, fra akademikere til profesjonelle, på grunn av dets innvirkning og relevans i dagens samfunn. Opp gjennom historien har Havbunn vært gjenstand for studier, debatt og refleksjon, og demonstrert dens betydning i ulike disipliner. I denne artikkelen vil vi fordype oss i Havbunns verden, utforske dens forskjellige fasetter, dens utvikling over tid og dens innflytelse på dagens samfunn.
Havbunn er den delen av jordoverflaten som er dekket av hav. Havbunnen dekker omkring 361 mill. km² eller 70,8 % av jordoverflatens samlede areal. Gjennomsnittlig ligger havbunnen 3800 meter under havoverflaten.
Inndeling
Havbunnen kan deles inn i flere topografiske nivåer:
- Kontinentalsokkelen danner en brem av grunt hav utenfor kysten av kontinentene. Denne omfatter den svakt skrånende kontinentalhylla og den brattere kontinentalskråningen som fører ned til dyphavet. Gjennomsnittsdybden ved ytterkanten på kontinentalhylla er 130 meter, mens den nedre grensen for kontinentalskråningen regnes på omkring 2000 meter.
- Kontinentalstigningen utgjør de svakt skrånende flatene som fører ned fra foten av sokkelen til omkring 4000 meter.
- Dyphavsslettene med dyp mellom 4000 og 6000 meter utgjør nesten 30 % av jordoverflaten.
- Midthavsstigningen og midthavsryggene, dekker omkring 23 % av jordoverflaten og er egne nivåer.
- Dyphavsgropenes dypeste er omkring 11 000 meter.
- Undersjøiske fjell, som regel av vulkansk opphav.
Geologisk oppbygning
Langs de vulkanske midthavsryggene blir det hele tiden dannet ny basaltisk havbunnskorpe, som glir utover til begge sider i en prosess kalt platetektonikk. havbunnskorpen blir med tiden dekket av et tynt lag med løse sediment. Terrigen sediment er sand, slam og liknende, ført ut i havet fra kystområdene med elver, strømmer og is. Biogene sediment er avsatt av havorganismer, som for en stor del er planktoniske og som har skall av kalk eller kiselsyre (silisiumdioksid, SiO2). Kjemisk utfelte sediment er dannet av kjemiske reaksjoner i vannet og mellom vannet og bergartene i havbunnskorpen.
Ressurser
De viktigste økonomiske interessene har hittil vært i forekomstene av petroleum i kontinentalsokkelen.
Mineralressursene i dyphavet har vært kjent i lang tid, og blant annet ble manganknoller eller noduler funnet av den britiske Challenger-ekspedisjonen alt i 1872–1876. Det var derimot først i tiden etter 1960 at undersøkingen av dyphavet og ressursene her ble intensivert. Man har funnet ut at sedimentene på dyphavet kan inneholde store konsentrasjoner av bindinger som er rike på flere grunnstoff, som jern, mangan, sink, kobber og fosfor. Utnyttingen av mineralforekomstene på havbunnen lar seg realisere teknisk, men eiendomsforholdene er derimot ennå uklare.
Kilder
- «Havbunnen». Store norske leksikon. 14. februar 2009. Besøkt 13. august 2014.