Hans Laxmand

Hans Laxmand er et tema som har skapt stor interesse og debatt i det moderne samfunnet. Opp gjennom årene har Hans Laxmand vært gjenstand for studier, analyser og refleksjon av eksperter på ulike områder. Enten på det vitenskapelige, kulturelle, politiske eller sosiale feltet, har Hans Laxmand vært gjenstand for konstant oppmerksomhet, generert motstridende meninger og ulike posisjoner. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Hans Laxmand, dens innvirkning på hverdagen, dens utvikling over tid og implikasjonene den har i dagens verden. I tillegg vil vi diskutere fremtidsutsiktene til Hans Laxmand og hvordan dens innflytelse vil fortsette å forme vår virkelighet.

Hans Laxmand
tegning av gravsten fra domkirken i Lund, I. G. Burman Becker. Det Kgl. Bibliotek
Født14. århundreRediger på Wikidata
Død30. mai 1443[1]Rediger på Wikidata
Flyinge
BeskjeftigelseKatolsk prest Rediger på Wikidata
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtLund domkirke
Erkebiskop i Lund
1436–1443
ForgjengerPeder Lykke (Bille)
EtterfølgerTuve Nielsen

Hans Laxmand (– død 30. mai 1443 på Flyinge i Skåne), var erkebiskop i Lunds stift fra 1436 til sin død.

Biografi

Han var sønn av Peder Laxmand (d. 1401) og dennes første hustru Taleke Gotskalkdatter. Laxmand nevnes første gangen i 1410, da han var medlem av domkapitlet i Roskilde. Senere ble han erkediakon i Lund. I denne stillingen skrev han en skarp protest til kongen mot at domskapitlet skulle bestilles til «evig Psalterlesning».[2] Han var således motstander av kong Erik av Pommern da han etterfulgte Peder Lykke (Bille) som erkebiskop.

Som adelsmann hevdet han riksrådets interesser mot kongemakten. Han var selv tilhenger av kirkens uavhengighet i forhold til konge og pave, og fremstod som riksrådets reelle leder i kampen mot Erik av Pommern.[2] Det førte omsider til at Christoffer av Bayern trengte Erik til side. I forhold til Kalmarunionen arbeidet han for at de enkelte landenes selvstendighet skulle bevares innenfor unionen.[2]

Planene lyktes, og nyttårsdag 1443 ble Christoffer kronet og salvet til «erkekonge av Danmark», en tittel som var oppfunnet for anledningen - trolig for å uttrykke likestilling mellom erkebiskop Laxmand og kongen - og aldri er blitt brukt av noen annen dansk monark. Straks etter påbegynte de to et nært samarbeid om en rekke felles forordninger. I Jylland og på Fyn var det aldri blitt orden på inndrivingen av bispetiende. Befolkningen nøyde seg med en mindre avgift, attpåtil kalt «biskopsgave». Men nå fikk bøndene ordre om å greie ut den korrekte, kanoniske bispetienden. En annen felles forordning la klostergodset under biskopene, begrunnet med en påstand om at munkene skulle ha forfalt moralsk. Her ignorerte kong Christoffer og Laxmand fullstendig de pavelige privilegiene som sikret klostrenes uavhengighet av bispene.[3]

Den nye kongen utarbeidet forordninger som styrket kirkens posisjon og selv fikk Hans Laxmand Lindholmen som personlig forlening sammen med fire sydskånske herreder, samt Trelleborg by med all kongelige rett på livstid for «den troskab og tjeneste (han) har vist os og vort rige Danmark».[4]

Grav

Laxmand døde plutselig i mai 1443, på høyden av sin karriere. Han ble gravlagt i Lund domkirkes kor, opprinnelig i Peder Lykkes kapell. På gravstenen i kirkens krypt ses Laxmands gravsten med familievåpenet. Over våpenskjoldet ses en ridderhjelm kronet med en mitra, hvilket viser til at han var sønn av en ridder og selv ble erkebiskop.[5]

Laxmand ble etterfulgt i embetet av Tuve Nielsen.

Referanser

  1. ^ Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID Hans_Laxmand
  2. ^ a b c Kr. Erslev (1896). «Laxmand, Hans». Dansk biografisk Lexikon, Bricka. Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn). Besøkt 29. januar 2018. 
  3. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 78), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7
  4. ^ Aksel E. Christensen (1996). «Christoffer af Bayern som unionskonge». Historisk Tidsskrift. 16: 301. Besøkt 29. januar 2018. 
  5. ^ Marcus Nylander (2006). Gravstenar i Lunds domkyrkas krypta. Lund: Lunds domkyrkoförsamling. s. 21.