Denne artikkelen vil ta for seg temaet Håkon Fimland, som har skapt stor interesse på ulike områder de siste årene. Siden fremveksten har Håkon Fimland fanget oppmerksomheten til eksperter og allmennheten på grunn av dens relevans og innvirkning i dagens samfunn. Gjennom denne skrivingen vil ulike aspekter knyttet til Håkon Fimland bli utforsket, som dens opprinnelse, evolusjon, innflytelse og mulige fremtidige implikasjoner. Likeledes vil ulike perspektiver og tilnærminger bli analysert som vil tillate oss å bedre forstå betydningen av Håkon Fimland i den aktuelle konteksten.
Håkon Fimland | |||
---|---|---|---|
Født | 8. mars 1942![]() Førde | ||
Død | 24. juli 2016![]() | ||
Beskjeftigelse | Friidrettsutøver ![]() | ||
Parti | Senterpartiet | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Sport | Friidrett, 110 meter hekk | ||
Klubb(er) | Tambarskjelvar IL og IL Gular | ||
Nasjonale titler | 1971, 1972, 1973, 1974, 1975, |
Medaljeoversikt | |||
---|---|---|---|
Konkurrerte for ![]() | |||
Friidrett | |||
![]() | |||
Gull | 1971 Hamar | 110 m hekk | |
Gull | 1972 Stavanger | 110 m hekk | |
Gull | 1973 Trondheim | 110 m hekk | |
Gull | 1974 Hønefoss | 110 m hekk | |
Gull | 1975 Bergen | 110 m hekk | |
Gull | 1976 Askim | 110 m hekk | |
Sølv | 1967 Trondheim | 110 m hekk | |
Sølv | 1969 Bergen | 110 m hekk |
Håkon Fimland (1942–2016) var en norsk friidrettsutøver som spesialiserte seg på hekkeløp. Han representerte Tambarskjelvar IL og IL Gular. Han ble senere trener og idrettsleder, med verv som blant annet styremedlem i friidrettsforbundet 1987 til 1990, og visepresident i perioden 1989 til 1990. Han mottok Forbundets fortjenestediplom i 1984.
Fimland konkurrerte mot Kjellfred Weum i sine første år som utøver og tok over som Norges beste hekkeløper etter at Weum la opp i 1971.[1]
Fimland arbeidet som kultursjef i Førde kommune store deler av sin yrkeskarriere.[2] I 2009 fikk han Kongens fortjenstmedalje.[3]
Fimlands historie er fortalt i boka «50 idrettsheltar frå Sogn og Fjordane», fra 2017, av NRK-journalist Rune Fossum Lillesvangstu.[4]