I den følgende artikkelen skal vi utforske Gush Katif i dybden, et tema som har skapt stor interesse og debatt i nyere tid. Fra dens historiske opprinnelse til dens relevans i dagens samfunn, vil vi analysere dens innvirkning på ulike områder og dens innflytelse på menneskers daglige liv. Gjennom ulike synspunkter og ekspertuttalelser søker vi å belyse Gush Katif og gi leseren et fullstendig og balansert syn på dette temaet som er så aktuelt i dag.
Gush Katif | |||
---|---|---|---|
Land | Israel | ||
Gush Katif 31°21′17″N 34°16′29″Ø | |||
Gush Katif (hebraisk גוש קטיף, betyr Innhøstningsområde) var en blokk med 17 israelske bosetninger på den sørlige Gazastripen. Blokken innesluttet den palestinske småbyen Al-Mawasi. I august 2005 ble Gush Katifs 8000 innbyggere tvunget til å forlate området og hjemmene deres ble revet under Israels ensidige frigjøringsplan.
Gush Katif var avgrenset i sør av Rafah og den egyptiske grensen, i øst av Khan Yunis, i nordøst av Dayr al-Balah, og i vest og nordvest av Middelhavet. Mye av Gush Katif lå på sanddyner som skilte innlandet fra kysten.
Jøder og deres israelittiske forfedre har levd i Gazaområdet siden bibelsk tid. Av dem kan fremheves middelalderrabbinere Israel ben Moses Najara (1555-1625), forfatter av «Kah Ribon Olam», den populære shabbatsangen, og mekubal rabbi Avraham Azoulai (ca 157-1646).[1] Et jødisk samfunn bodde i Gaza by før de ble utvist av britene for deres bedre beskyttelse under Palestinaopptøyene i 1929. Tomtene til landsbyen Kfar Darom ble innkjøpt på 1930-tallet og ble bosatt i 1946; den ble imidlertid evakuert etter en egyptisk beleiring i den arabisk-israelske krig i 1948.
Gush Katif begynte i 1968, da Yigal Allon foreslo å grunnlegge to Nahalbosetninger sentalt på Gazastripen. Han så på bruddet på kontinuiteten mellom de nordlige og sørlige arabiske bosetningene som avgjørende for Israels sikkerhet i området. I 1970 ble Kfar Darom gjenopprettet som den første av mange israelske landbrukslandsbyer i området. Allons idé ble designet med fem nøkkelområder (eller 'fingre', av noen kalt «femfingeravtrykket») beregnet for israelske bosetninger langs Gazastripen. Etter fredsavtalen mellom Egypt og Israel og demonteringen av den femte «fingeren» (Yamitblokken) sør for Rafah, ble den fjerde (Morag) og tredje (Kfar Darom) stripen samlet til én blokk som skulle bli kjent som Gush Katif. Den andre fingeren, Netzarim, var knyttet til Gush Katif frem til etter Osloavtalen, mens blokken på sanddynene nord for byen Gaza, som strakk seg over den grønne linjen, var mer en del av Ashkelonområdets bosetningsblokk.[2]
Gjennom 1980-tallet ble nye samfunn etablert, spesielt med tilstrømningen av tidligere bosettere på Sinaihalvøya. De fleste av blokkens bosetninger ble etablert som landbrukskooperativer kalt moshaver, hvor innbyggerne fra hver by skulle jobbe i klynger av drivhus like utenfor boligområdene.
Selv om den israelske hær var postert i området, var Gush Katif usikkert område under de forskjellige uroligheter som involverte Gazastripen, med atskillige dramatiske utfall.[3][4][5][6][7][5][8][9][10]
Etter at bosetningene ble evakuert, begynte den israelske hær umiddelbart å rive husene. De ryddede områdene ble overlevert til palestinerne i de påfølgende månedene.
Et museum i Jerusalem viser historien til Gush Katif.[11]
De fleste av Gush Katif-bosetningene var konsentert i én blokk i sørvestre del av Gazastripen, og var hver og en inngjerdet. I tillegg til Gush Katif var det andre jødiske bosetninger på Gazastripen: tre bosetninger (Elei Sinai, Dugit og Nisanit) lå på den nordlige kanten av Gazastripen rett på våpenhvilelinjen fra 1949, og en annen (Netzarim) var lokalisert omtrent midt på Gazastripen, og litt isolert nordøst for Gush Katif lå Kfar Darom.