I våre dager er Gunnar Sand et tema av stor betydning som skaper stor interesse i samfunnet. Siden sin opprinnelse har Gunnar Sand vært gjenstand for studier og debatt, og trukket oppmerksomheten til spesialister, forskere og personer som er interessert i å forstå implikasjonene og konsekvenser. Etter hvert som tiden går, har Gunnar Sand utviklet seg og tilpasset seg endringer i miljøet, og alltid vært tilstede på den offentlige agendaen. I denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger knyttet til Gunnar Sand, og analysere dens innvirkning på ulike aspekter av hverdagen.
Gunnar Sand | |||
---|---|---|---|
Født | 9. aug. 1909[1]![]() Trondheim | ||
Død | 28. des. 1983[1]![]() | ||
Beskjeftigelse | Politiker, redaktør ![]() | ||
Parti | Arbeiderpartiet | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Vestre gravlund[1] |
Gunnar Sand (født 9. august 1909 i Trondheim, død 28. desember 1983)[2] var en norsk politiker (Arbeiderpartiet). Han var formann for Arbeidernes Ungdomsfylking fra 1934 til 1945.
Sand jobbet som postbud, og var organisert i Norsk Postforbund.
Han meldte seg inn i DNA i 1925, og var formann for Trondheims arbeiderungdomslag i årene 1928–1929 og 1931–1932. Sand var viseformann i Trøndelag Distriktslag av AUF 1926–1927 og 1929–1931, og formann 1931–1934.
Han ble medlem av AUFs landsstyre i 1932 og jobbet som midlertidig sekretær ved fylkingens kontor i 1934.[3] På landsmøtet dette året ble han valgt til AUF-formann. Han ble gjenvalgt på det kommende landsmøtet i 1937, og satt i posisjonen da krigen kom til Norge.[4] Fra årsskiftet 1939-1940 var han også sekretær i Oslo Arbeiderparti.
Han ble arrestert 5. september 1940 og satt på Møllergata 19 til han slapp ut 19. november samme året. Han flyktet til Sverige, og ledet AUF-arbeidsutvalget som ble etablert der i 1943.
Etter krigen tok Trygve Bratteli over som AUF-formann, men Sand fortsatte i styret fram til landsmøtet i 1946.
Etter frigjøringen jobbet han som redaktør i Telemark Arbeiderblad, før han begynte som sekretær på DNAs kontor. Han var senere også generalsekretær i organisasjonen Folk og Forsvar, og ledet Venner av Israel i Norsk Arbeiderbevegelse (VINA).