I dagens verden har Gerd Stub Andersen blitt et tema for konstant debatt og refleksjon. Dens relevans dekker ulike samfunnsområder, fra politikk til kultur og teknologi. Over tid har Gerd Stub Andersen vist sin innflytelse og sin evne til å generere betydelige endringer på ulike områder. Meningene om denne saken er varierte og ofte polariserte, noe som viser viktigheten av å ta dette spørsmålet objektivt og med en tverrfaglig tilnærming. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Gerd Stub Andersen og dens innvirkning i dag, og analysere utviklingen over tid og projeksjonen inn i fremtiden.
Gerd Stub Andersen | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 10. nov. 1918![]() Stavanger | ||
Død | 17. apr. 2011![]() | ||
Beskjeftigelse | Motstandskjemper ![]() | ||
Ektefelle | Roar Stub Andersen (1949–) | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Saborg (Osvald-gruppen) |
Gerd Stub Andersen (født 10. november 1918 i Stavanger, død 17. april 2011) var en norsk motstandskvinne, aktiv i Osvald-gruppa. Hun gikk under dekknavnet «Sara».
Andersen vokste opp i en fattig familie. Faren var alkoholisert, og moren forsørget familien med flere jobber.[1] Andersen ble tidlig fagorganisert, og var aktiv i AUF før krigen. Hun deltok blant annet i en såkalt «tramgjeng», med deklamasjon av dikt og sang på bevegelsens møter.
Tidlig i ungdommen møtte hun Rolf Sunnås. De ble senere gift og bosatte seg i en toroms leilighet i Sars' gate 66 ved Carl Berners plass i Oslo.[1]
I 1942 måtte Sunnås rømme til Sverige, og ekteskapet tok slutt. Fra da av ble leiligheten hennes en av de sentrale dekkleilighetene til Osvald-gruppa. Der oppbevarte hun tyske og norske uniformer, utstyr til å lage ID-papirer, våpen og sprengstoff. I leiligheten ble gruppas sprengning av Sørlandsbanen (7. oktober 1943) og sprengningen av trafofabrikken Per Kure i Oslo (30. mai 1944) planlagt.
I 1949 giftet hun seg med en av de andre deltakerne i Osvald-gruppa, Roar Stub Andersen. I København utdannet hun seg til barnevernspedagog, og innen dette fagområdet gjorde hun senere en stor innsats i Hurum kommune. Hun grunnla Sætre barnehage, og satt i Barnevernsnemnda i 20 år, åtte av dem som leder. I fire år var hun leder i Hovedutvalget for sosial omsorg i kommunen.[2]