I dagens verden har Gabriel González Videla blitt et tema av allmenn interesse som dekker ulike områder av dagliglivet. Med utviklingen av teknologi og sosiokulturelle endringer har Gabriel González Videla posisjonert seg som et sentralt element i måten vi samhandler med miljøet, forholder oss til andre og adresserer det 21. århundres utfordringer. Fra Gabriel González Videla-influenter til trender som er toneangivende på så forskjellige områder som helse, utdanning, politikk og økonomi, dette fenomenet har en betydelig innvirkning på dagens samfunn. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj den grunnleggende rollen som Gabriel González Videla spiller i dag, analysere dens implikasjoner og projisere dens relevans i fremtiden.
Gabriel González Videla | |||
---|---|---|---|
Født | 22. nov. 1898[1] La Serena | ||
Død | 22. aug. 1980[2][3][4][1] (81 år) Santiago | ||
Beskjeftigelse | Advokat, diplomat, politiker | ||
Utdannet ved | Universitetet i Chile | ||
Ektefelle | Rosa Markmann[5] | ||
Parti | Radical Party | ||
Nasjonalitet | Chile | ||
Utmerkelser | Storkorset av Kristusordenen (Portugal) Kommandør av Æreslegionen Storkors av Den nederlandske løves orden | ||
Chiles president | |||
3. november 1946–3. november 1952 | |||
Forgjenger | Juan Antonio Iribarren | ||
Etterfølger | Carlos Ibáñez del Campo | ||
Signatur | |||
Gabriel González Videla (født 22. november 1898 i La Serena, Chile, død 22. august 1980 i Santiago de Chile) var en chilensk politiker og landets president fra 1946 til 1952, valgt for Partido Radical.
Videla tok eksamen i juss fra Universidad de Chile i 1922. Han var allerede i studieårene politisk aktiv, og ble i 1930 valgt til kongressen. Etter å ha vært Chiles ambassadør i Frankrike, Brasil og Portugal 1939–1942, forsøkte han i 1942 å bli presidentkandidat for en allianse av sentrum-venstre-partier. Det lyktes ikke, og det lyktes heller ikke å holde alliansen samlet ved det neste presidentvalget i 1946.[trenger referanse] Han vant valget takket være støtte fra Partido Comunista de Chile, som også fikk ministerposter i hans første regjering.[trenger referanse]
Den kalde krigen såvel som Chiles interne problemer tvang imidlertid raskt Videla til å samarbeide med høyresiden i stedet.[trenger referanse] Kommunistpartiet og lignende partier ble i 1948 forbudt, og relasjonene til Sovjetunionen og Warszawapakt-landene ble brutt. I 1948 fikk han kjennskap til at militæret hadde planer om å gjennomføre et statskupp og innsette Carlos Ibáñez som president.[trenger referanse] Videla krevde omgående en undersøkelse av planene og de hovedansvarlige ble fengslet. Ibáñez slapp tiltale. Videlas regjering ble i det etterfølgende støttet av de konservative og de liberale, som bakket opp om hans antikommunistiske linje.[trenger referanse]
I Videlas embetsperiode steg befolkningstallet fra 5 millioner i 1940 til 6,35 millioner i 1952, samtidig som produksjonen i landet økte med nesten samme takt.[trenger referanse] Den sosiale ulikheten i landet ble imidlertid ikke redusert.[trenger referanse]
Ved valget i 1949 brast alliansen av partier bak presidenten, da Partido Radical var utilfredse med den økonomiske politikken.[trenger referanse] Da de offentlig ansatte i 1950 iverksatte en rekke protester, støttet Partido Radical opp om kravene, hvilket betød at høyrefløypartiene trakk seg ut av regjeringen.[trenger referanse] González mistet dermed flertallet i kongressen og kunne ikke gjennomføre mye av sin politikk deretter. Det lyktes ham dog å få gjennomført betydelige forbedringer av kvinners rettigheter.[trenger referanse]
I løpet av sin presidentperiode ble han det første statsoverhodet som besøkte det antarktiske kontinentet.[trenger referanse] Den chilenske forskningsstasjonen González Videla i Paradise Bay er oppkalt etter ham.