I denne artikkelen vil vi utforske temaet Frenologi i dybden, analysere dets mange fasetter og dets innvirkning på ulike aspekter av dagliglivet. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag, skal vi fordype oss i en reise gjennom historien, fremskritt, utfordringene og mulighetene som Frenologi byr på i samfunnet. Gjennom ulike perspektiver vil vi adressere dens innflytelse på kultur, økonomi, teknologi og mellommenneskelige relasjoner, med sikte på å fullt ut forstå dens betydning og implikasjonene det innebærer. På samme måte vil vi undersøke de ulike synspunktene og meningene til eksperter på området, for å kunne tilby en bred og fullstendig visjon om Frenologi. Bli med oss på denne spennende reisen for å oppdage alt Frenologi har å tilby!
Frenologi (av gresk fren, «sinn» eller «forstand», og logia, «lære») er en foreldet og uvitenskapelig lære om hvordan «sjelsegenskaper» (evner og karaktertrekk) angivelig var plassert i menneskehjernen og påvirket hjernens fysiske struktur, og hvordan dette kunne avleses i hodeskallens ytre form. Læren ble først presentert av den tyske legen Franz Joseph Gall (1758–1828) i 1796, men siden videreutviklet av blant andre Johann Gaspar Spurzheim (1776–1832).[1][2]
Frenologi kan også kalles kranioskopi eller kraniologi, som imidlertid omfatter læren om kraniets oppbygning. Frenologi betraktes i dag som villedende pseudovitenskap.
Ifølge frenologien hadde hver personlighetsegenskap eller mentale funksjon sin egen lapp, kalt et «organ», på hjernens overflate. Frenologene mente disse lappene kunne være mer eller mindre velutviklet ut fra hvor sterk egenskapen var, eller hvor mye den ble stimulert. Bulene på hjernen kunne angivelig påvises i hodeskallens ytre form. Ujevnheter i skallen ble undersøkt for å få rede på personens sinnsliv, intelligens og karakteregenskaper. Franz Joseph Gall opererte opprinnelig med 27 egenskaper, og tilsvarende «organer», i hjernen. Andre la flere til og delte hjernen inn i 43 felter.
Praksisen med skallemålinger for å finne «skalleindeksen» tilhører ikke frenologien, men den fysiske antropologien. Biologisk antropologi ble brukt for å skille mellom «menneskeraser». Erkebiskopen av Dublin, Richard Whately (1787-1863), hadde vært professor fra universitetet i Oxford[3] og interesserte seg også for området frenologi, der han hadde klekket ut en test der man slapp en håndfull erter ned på personens hode. Graden av personens uærlighet lot seg angivelig avlese av antall erter som ramlet på gulvet. «Blir et stort antall erter værende på hodet, be hovmesteren låse sølvtøyet inne.»[4]
Fra 1870-årene og framover mot århundreskiftet registrerte militærlegen Carl Arbo den vekslende, regionale utbredelsen av «kortskaller» og «langskaller» hos norske rekrutter. Arbo hevdet den norske befolkningen var innvandret i tre hovedgrupper, og kom frem til at folk i innlandet overveiende var «langskaller», og kystbefolkningen overveiende «kortskaller».[5] Slik tok han frenologien til inntekt for sitt inntrykk av sørlendinger som særskilt provinsielle.[6]
Frenologi i Norge hadde en oppblomstring mellom cirka 1910 og 1927, tross allmenn vitenskapelig skepsis. Den eneste norske frenologen da het Hans Andreas Tandberg. I Moderne frenologi utgitt i Kristiania i 1914, tilbød han «bedømmelse av karakter og begavelse» mot et honorar på tre og to kroner.[7] Frenologer fra Sverige og Danmark besøkte også Norge på denne tiden.