Freden i Campo Formio
I denne artikkelen skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Freden i Campo Formio. Fra dens opprinnelse til dens innflytelse i dag, vil vi utforske alle fasetter av Freden i Campo Formio og dens innvirkning på ulike felt. Vi vil analysere utviklingen over tid, så vel som de forskjellige perspektivene som finnes på Freden i Campo Formio. I tillegg vil vi undersøke dens relevans i dagens samfunn og dens fremtidige projeksjon. Det spiller ingen rolle om du er ekspert på området eller om det er første gang du hører om Freden i Campo Formio, denne artikkelen vil gi deg et komplett og detaljert innblikk i dette spennende emnet.
Freden i Campo Formio ble undertegnet 18. oktober 1797 (27 Vendémiaire, år VI) i Italia av Napoleon Bonaparte og grev Philipp von Cobenzl som representanter for henholdsvis det revolusjonære Frankrike og Habsburgmonarkiet.[1]
Stedet
Campo Formio, nå kalt Campoformido, er en landsby vest for Udine i den historiske Friuliregionen i nordøstlige del av det vi kjenner som Italia, midt mellom det østerrikske hovedkvarter i Udine og Bonapartes residens. Den franske hærføreren bodde i Villa Manin, herskapshuset til Ludovico Manin, den siste dogen i Venezia, nær Codroipo.
Traktaten ble undertegnet i et gammelt hus på hovedtorget i landsbyen, eid av Bertrando Del Torre, en lokal kjøpmann.
Innhold
Frankrike fikk De østerrikske Nederlandene, øyer i Middelhavet, blant de Korfu, områder i Italia, og i hemmelige tillegg, anerkjennelse av fransk annektering av land frem til Rhinen. Habsburgmonarkiet måtte i tillegg godta opprettelsen av flere franskvennlige republikker i Italia som Den cisalpinske republikk og Den liguriske republikken.[1]
De hemmelige tilleggsartiklene i traktaten, som ble undertegnet av Napoleon Bonaparte og østerrikske utsendinger, var spesielt viktige for tysk historie. I artikkel 1 anerkjente keiser Frans II av Det tysk-romerske rike floden Rhinen mellom Basel og Nette-elven sør for Andernach som den Frankrikes østlige grense («... La rive gauche du Rhin depuis la frontière de la Suisse au dessous de Basle jusqu'au confluent de la Nette au dessus d'Andernach...»).
De endelige oppgjørene med Det hellige romerske rike av den tyske nasjonen var forbeholdt Rastatt-kongressen (9. desember 1797 til 23. april 1799), som imidlertid aldri ble fullført på grunn av utbruddet av den andre koalisjonskrigen.
Traktaten markerte den seierrike avslutningen på Napoleons felttog i Italia, den første koalisjonens sammenbrudd og slutten på den første fasen av de franske revolusjonskrigene. Med Østerrike beseiret hadde Frankrike kun Storbritannia igjen som motstander.[2]
Referanser
Litteratur
- Knut Mykland Cappelens verdenshistorie: Revolusjonstid-napoleonstid, J.W.Cappelens Forlag Oslo 1985 ISBN 82-02-04941-5 (Ebok fra bokhylla.no)
Eksterne lenker
- Freden i Campo Formio, utdrag av avtaleteksten (engelsk)
- Bakgrunnen for avtalen (engelsk)
- Byen Rijeka og Napoleons krigføring i 1796–1797 (engelsk)