For tiden har Filologisk Forening blitt et tema med stor betydning og relevans i samfunnet vårt. Virkningen dekker ulike områder, fra helse og teknologi til kultur og politikk. Filologisk Forening har vakt stor interesse i opinionen og har skapt debatter og refleksjoner rundt dens implikasjoner og konsekvenser. I denne artikkelen vil vi analysere i dybden de forskjellige dimensjonene til Filologisk Forening og dens innflytelse på livene våre. Fra opprinnelsen til utviklingen over tid, gjennom mulige fremtidige scenarier, vil vi fordype oss i denne spennende verdenen for å forstå viktigheten av Filologisk Forening i dagens samfunn.
Filologisk Forening | |||
---|---|---|---|
Org.nummer | 981905199 | ||
Stiftet | 1840 | ||
Hovedkontor | Universitetet i Oslo | ||
Asa-Jane Stuart-Campbell | |||
Filologisk Forening (FF) er en studentforening tilknyttet Det humanistiske fakultet (tidligere historisk-filosofiske fak.) ved Universitetet i Oslo. Foreningen har lange tradisjoner og kan spore sine røtter tilbake til 1840 da den ble opprettet av Frederik Moltke Bugge.[1] Filologisk Forening drives på frivillig basis av studenter på universitetet. Foreningen er ansvarlig for driften av kjellerpuben Uglebo, Kafé Uglemor og tidsskriftet Filologen.
Formålsparagrafen til foreningen er: «Filologisk Forening skal ivareta studentenes sosiale og faglige tilhørighet ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo.»
Foreningen ble stiftet 4. juni 1840 av Frederik Moltke Bugge, daværende rektor ved Trondhjems Katedralskole. Foreningen var delvis en motreaksjon mot radikale realister som ønsket å endre universitetet, og resten av det høyere skolevesenet sin struktur. Foreningen skulle «fremme Philologiens og Pædagogikens studium».
I starten var foreningen et forum for kandidater og eldre pedagoger, med foredragsplikt for medlemmene. Det var nok dette som førte til den første, av flere, nedleggelser av foreningen i 1845.
Filologisk Forening gjenoppstod som en studentforening for «de philologiske studerende» i 1857. Tilslutningen til foreningen ble blant annet vedlikeholdt ved at man begynte med alkoholservering på møtene. I løpet av 1870-tallet gikk foreningen over fra å være en ren studentforening til å bli en forening for «philologer i sin almindelighet». Foreningen ble i 1884 oppdelt i grupper etter fagstudiene.
For å holde foreningen oppe ble det fra 1880 arrangert jubileumsfester, og Dend Ypperligste Ugle-Orden ble opprettet. Ved disse tilstelningene ble det ført en tradisjonspreget tone, med nedtegnede ritualer, prosesjoner med herolder og rangsystem ifølge Ugleordenen. Riddere, Kommandører og Stor-moguler prosessert inn til sang og musikk. Fra 1915 var det særlig uglehymnen, «Aurea ulula», som ble sunget.[1]
I mellomkrigsårene var Filologisk Forening en helt upolitisk forening som arrangerte fester og medlemsmøter hvor hovedingrediensen var litteratur, pølser og øl. Den 30. mars 1938 ble tanken om en fakultetsavis lansert på et foreningsmøte, og en komité ble nedsatt for å se nærmere på mulighetene. Dette var ingen ny idé. Foreningen hadde tidligere, nærmere bestemt fra 1882 og noen år utover, produsert tidsskriftet Philologus. Det var dette som nå ble vekket til live under navnet Filologen.
Da Det Norske Studentersamfund ble oppløst under 2. verdenskrig fikk medlemstallet og møtebesøket i foreningen et voldsomt oppsving som varte frem til okkupasjonsmaktens stenging av universitetet i 1943. Samtidig ble det pålagt FF å ivareta DNS' boksamling. Denne boksamlingen ble slått sammen med FFs allerede relativt store samling. Etter krigen ble hele samlingen, både FFs og DNS', returnert til Studentersamfundet. Denne samlingen er i dag blitt Norges største privateide boksamling[trenger referanse], og er å finne dels på studenthuset Chateau Neuf, og dels hos riksantikvaren. Foreningens aktivitet varierte i etterkrigsårene, og var lav frem til 1970-tallet, da foreningen ble regnet for å være for borgerlig, hvorpå den ble nedlagt.
Filologisk Forening ble vekket til nytt liv høsten 1991. Til da hadde det manglet en sosial forening for hele HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo. Initiativtakerne bak gjenopplivningen var Yngve Nilsen og Frode Thilo Uppman Vogelsang. De arrangerte jevnlig fester i foajeen på Sophus Bugges hus. I 1993 fikk de tillatelse til å bygge om det ene tilfluktsrommet i samme bygning til studentsosiale arrangementer, og i mars 1994 sto det klart i form av bodegaen Uglebo. Omtrent samtidig ble det også blåst nytt liv i tidsskriftet Filologen. Per i dag er foreningen fortsatt oppegående, har rundt 200 aktive medlemmer, driver studentpuben Uglebo, studentkaféen Uglemor og utgir Filologen fire ganger i året. Også «Dend Ypperligste Ugles Orden» lever videre under tradisjonelle former.
Siste Uglefest ble avholdt lørdag 16. november 2019.
Uglehymnen – «Aurea ulula» – ble forfattet av Fredrik Bie i 1915; fra da av ble hymnen sumget av deltagerne på uglefester og utdelinger av ugleordenen.[1]
Hymnen har tre vers. Første vers lyder:
Aurea ulula,
du vår gyldne fugl av
fulgente acre,
du er til å bære
magno honore
av de få, de store
qui bene meriti sunt.
Våren 1908 holdt forfatteren og journalisten Arne Garborg et innlegg om den såkalte «målsaken» på et møte i foreningen. Dette skrev han etterpå om i dagboken sin:
2. 5. 08.
Igaarkveld ‘tala’ eg i ‘Filologisk Forening’. Um Maalsaki. Det eg sagde vart vel motteki. Etterpaa tala Dr. Scharffenberg. Han tala godt. Den nationale Tanken var Voni her som hjaa andre Folk. Men han hev studera Statistik, og han lagde fram Ting som ikkje var hyggjelege aa høyre.
Etter Sch. skulde Riksmaalslagi upp, Yngvar Bruun. Men daa laut eg paa Heimveg.– Arne Garborg, Dagbok 1905–1923–Band 2: 25. juni 1907–27. december 1909 (side 141-142), Aschehoug Kristiania 1925[2]