Erkebispedømme
Denne artikkelen vil ta for seg Erkebispedømme, et tema som har fått aktualitet de siste årene på grunn av dets innvirkning på ulike samfunnsområder. Erkebispedømme har vakt interesse hos eksperter og akademikere, så vel som befolkningen generelt, på grunn av dens relevans og implikasjoner. Denne artikkelen tar sikte på å utforske de ulike perspektivene og tilnærmingene knyttet til Erkebispedømme, samt analysere dens innflytelse i ulike kontekster. På samme måte vil de mulige implikasjonene og konsekvensene av Erkebispedømme i nåtid og i fremtiden bli undersøkt, med sikte på å gi en omfattende og fullstendig visjon av dette emnet.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Et erkebispedømme er et bispedømme som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur. Det ledes av en erkebiskop. Erkebispedømmer finnes i blant annet Den katolske kirke, Den anglikanske kirke og enkelte protestantiske kirker, som Svenska kyrkan.
Et erkebispedømme er i utgangspunktet ikke en egen kirkelig provins, men i vestkirken er mange av dem metropolitanerkebispedømmer. Disse har en overordnet posisjon i en gruppe av bispedømmer; sistnevnte kalles suffraganer. I østkirken er det langt vanligere at erkebispedømmer ikke har metropolitanstatus.
Norge fikk sitt første og eneste erkebispedømme i 1154, med sete i Nidaros. Embetet som erkebiskop ble lagt ned ved reformasjonen i 1536, og Den norske kirke bruker ikke tittelen erkebiskop. Enkelte andre protestantiske kirker, som Den svenske kirke, beholdt tittelen etter reformasjonen.