Brev fra Pontus | |
---|---|
Originaltittel | Epistulae ex Pontus |
Imaginært portrett av Ovid (av Anton von Werner) | |
Forfatter | Publius Ovid Naso |
1. utg. opprinnelig | 1. århundre |
Edition princeps | Bologna, Baldassarre Azzoguidi, 1471 |
Sjanger | Epistel |
Originalspråk | latin |
Epistulae ex Ponto ( Brev fra Pontus ) er 46 brevkomposisjoner i elegiske kupletter samlet i fire bøker, og faller inn under verkene til Ovids nedrykkelse til Tomi (dagens Constance ) . De tre første bøkene ble utgitt i 12 e.Kr. , mens den fjerde, som inkluderer epistler fra slutten av 14. til sommeren 16 e.Kr. , ble utgitt posthumt.
I motsetning til Tristia , elegier hvis mottakere forblir anonyme, er mottakerne av Epistulae innflytelsesrike karakterer fra kretsen til Augustus , som Ovid henvender seg til for å gå i forbønn for ham hos keiseren.
Temaene i brevene er veldig nære de som er til Tristia: poeten er knust og angrer på feilen sin (skylden mot Augustus som motiverte hans fjerning fra Roma, sannsynligvis utgivelsen av Ars Amatoria ) og håper å bli tilgitt eller, i det minste for å bli overført til et annet sted enn den barske og ville Pontus .
Sammenlignet med de uforsonlige og bitende beskrivelsene av Getae som Ovid gir i Tristia (hvor de beskrives som barbarer som er klare til å ta sin egen rettferdighet og hånet for deres klær og skikker), er imidlertid en mer forsonende tone mot dem notert i Epistulae: sannsynligvis på grunn av opportunisme, forkynner Ovid at han elsker innbyggerne i Tomi, og at selv byen har blitt like kjær for ham som Delos til Latona . På et stilistisk nivå viser epistlene en Ovid som nå er kjedelig og repeterende i temaer og hjelpemidler: han er selv fullstendig klar over den knappe variasjonen av emnene i brevene, som han hevder å skamme seg over. Nostalgi og melankoli er de dominerende nyansene i bokstavenes poetiske ord.