I dagens verden har Englands regioner blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Siden fremveksten har Englands regioner dypt påvirket ulike aspekter av samfunnet, og generert debatter, refleksjoner og betydelige endringer. Denne artikkelen søker å ta opp betydningen av Englands regioner på en omfattende og dyptgående måte, og utforske dens ulike aspekter og konsekvenser på ulike områder. Gjennom en detaljert analyse er det ment å belyse de mest relevante aspektene knyttet til Englands regioner, for å generere større forståelse og bevissthet om dens mening og betydning i dag.
Englands regioner | |
![]() | |
Region er i England det høyeste nivå for lokalmyndigheter. Landet er delt i ni regioner, hver med et regjeringskontor og noen fastsatte institusjoner. Stor-London er et særtilfelle, da byen har en borgermester og styres av en folkevalgt forsamling, men allikevel regnes som egen region. Regionene fungerer som valgkretser for valg til Europaparlamentet. Under Oliver Cromwells protektorat på 1650-tallet ble det opprettet 10 regioner i England og Wales av tilsvarende størrelser som dagens regioner.[1])
Som en del av den samme prosessen som ledet til opprettelsen av egne nasjonalforsamlinger i Skottland, Wales og Nord-Irland ble det bestemt at det skulle holdes folkeavstemninger i regionene over hvorvidt de ønsket å opprette folkevalgte regionsforsamlinger. Slik avstemning ble avholdt i Nordøst-England 4. november 2004, med en klar majoritet mot opprettelsen av et slikt organ. Andre avstemninger ble utsatt for å vurdere muligheten for å ta imot alle stemmer via post.
Motstanden mot slike forsamlinger har først og fremst kommet fra Det konservative partiet, men også mange i Labour Party har vært svært skeptiske. Hovedargumentet mot ordningen er at i stedet for å flytte makt fra sentralregjering nedover vil det heller flytte makt oppover fra grevskapenes organer.