Distriktslege
I våre dager er Distriktslege et tema som har fått stor aktualitet i dagens samfunn. Siden fremveksten har Distriktslege fanget oppmerksomheten til eksperter, akademikere og mennesker i alle aldre. Enten på grunn av sin innvirkning på den sosiale, økonomiske eller teknologiske sfæren, har Distriktslege posisjonert seg som et tema av allmenn interesse som fortjener å bli analysert og diskutert i dybden. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Distriktslege, dens betydning i dagens verden og mulige fremtidige scenarier som kan oppstå fra utviklingen. Gjennom en detaljert analyse vil vi ta for oss de mest relevante aspektene ved Distriktslege for å forstå dens innflytelse på vårt daglige liv og samfunnet som helhet.
En distriktslege var, i Norge, en statlig ansatt lege med ansvar for behandling og forebyggende helsevern i en kommune.[1] Distriktslegene var embetsmenn og dermed formelt utnevnt av Kongen i statsråd etter innstilling fra Helsedepartementet. Fylkeslegene var deres nærmeste overordnede.
I Norge var yrkestittelen offisiell i 148 år frem til ordningen opphørte i 1984. Ved innføringen av kommunehelsetjenesteloven ble stillingene kommunale samtidig som den nye yrkesbetegnelsen ble kommunelege.
Distriktslegeordningen i Norge
Distriktslegen var formann i helserådet og helsevesenets øverste myndighet i kommunen. Av oppgaver skulle de skulle føre tilsyn med sykehus og de fattige syke, gi ordinær legehjelp, føre dødsprotokoll og skrive medisinalmeldinger. Legen hadde boplikt i tjenestebolig.
Historisk oversikt
- Provisoriske sunnhetskommisjoner ble opprettet, blant annet i kjøpstedene, i 1831 som følge av koleraepidemiene.[2]
- Distriktslegeordningen ble etablert og stillingstittelen distriktslege ble offisiell i 1836.
- I 1848 kom en lov som påla distriktslegene å kontrollere de sinnssyke.
- I 1856 ble distriktslegene i «spedalske distrikter» pålagt å opprette sunnhetskommisjoner og å føre tilsyn med leprapasientene. I 1860 ble ordningen utvidet til å gjelde i hele landet.
- Søren Jaabæk foreslo i 1886 at Stortinget skulle avvikle distriktslegevesenet.
- Systemet med amtsleger ble innført i 1912. Amtslegen, senere fylkeslegen, skulle fungere som et bindeledd mellom medisinaldirektøren og distriktslegene.
- I 1912 mistet også distriktslegene mistet sin embetsmannstatus, men de ble fortsatt utnevnt av Kongen i statsråd frem til 1964.
- Det ble innført kurs i hygiene for offentlige leger i 1930.
- I 1934 ble forløperen til Offentlige legers landsforening (OLL) dannet.
- I 1938 ble Karl Evang medisinaldirektør.
- Kommunene fikk ansvar for å organisere legevakt i 1981. Før dette var legevakttjenesten basert på frivillige ordninger mellom legene i distriktet.[3]
- I 1984 ble distriktslegeordningen avviklet i Norge.[4]
Distriktsleger i andre land
Sverige gikk fra en ordning med provinsiallegetjenester til distriktslegetjenester i 1972 og landet ble delt inn i distrikter med vårdcentraler som vanligvis dekket en befolkning på rundt 10 000.[5] Svenska Distriktslekareföreningen har rundt 5 000 medlemmer.[6]
Se også
Referanser
- ^ Distriktslege i Store medisinske leksikon
- ^ Regjeringens dokumentarkiv. Helse- og omsorgsdepartementet - Lov om folkehelsearbeid, 4.1 Historisk tilbakeblikk. Besøkt 7. november 2012.
- ^ Regjeringens dokumentarkiv. Helse- og omsorgsdepartementet - NOU 1998:9, 5 Kommunal legevakt. Besøkt 7. november 2012.
- ^ http://tidsskriftet.no/article/203254/
- ^ Läkartidningen, nr. 24-25 2006: Den svenska allmänmedicinens historia[død lenke], side 2. Artikkel av Per G. Swartling, besøkt 7. november 2012 (svensk).
- ^ Hjemmesiden til Svenska Distriktsläkareföreningen. Besøkt 7. november 2012.
Kilder
- Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 26 - oktober 2000: Distriktslegen (1836-1984). Artikkel av H. Sandvik.
- Arkivverket: Side fra Felleskatalogen. Besøkt 07. november 2012.