Diftong
I dagens verden har Diftong blitt et stadig mer aktuelt tema. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens historiske relevans eller dens innflytelse på populærkulturen, har Diftong fanget oppmerksomheten til et stort antall mennesker rundt om i verden. Fra fremveksten til i dag har Diftong spilt en avgjørende rolle i ulike aspekter av dagliglivet, og skapt interesse og debatt på ulike områder. I denne artikkelen vil vi videre utforske betydningen av Diftong og dens innvirkning på dagens samfunn, for bedre å forstå dens innflytelse og relevans i dagens verden.
En diftong (fra gresk δίφθογγος; «diphthongos»; «med to lyder/toner») eller tvelyd er to vokaler uttalt etter hverandre i samme stavelse.
Norske eksempler på diftonger er: ei, au, øy, ai og oi. Diftonger må uttales i samme stavelse. «Ei» er således en diftong i ordet «stein», men ikke i «protein».
Skriftbilde for diftonger
Den vanlige måten å representere diftonger på i skriftspråket (for språk med latinsk alfabet) er å skrive bokstavene for de to vokallydene en oppfatter diftongen som, ved siden av hverandre. Slik blir ei-diftongen i norsk – – skrevet og oppfattet som vokalen e og vokalen i.
På grunn av nedarvede rettskrivingsregler er det også mange andre skrivemåter som er vanlige. For eksempel er det i engelsk vanlig at diftongen blir skrevet som -igh (som i light).
Norske skrivemåter og uttale
I norsk skriftspråk er det særlig tre diftonger som brukes – nemlig ei, øy og au. Andre diftonger, som ai, oi og eu, forekommer blant annet i utrop og i lånord. Sistnevnte, eu, blir oftest uttalt likt som diftongen au (som i sau og Europa). Uttalen av diftongene varierer imidlertid fra person til person, alt etter målføre og målform.
Hver av bokstavene i en diftong blir gjerne uttalt annerledes i diftongen enn når de samme bokstavene uttales hver for seg. I østnorsk uttale, blir for eksempel e-en til æ i ei-diftongen
I tillegg til de typiske skrivemåtene for diftonger, har norsk skriftspråk også eksempler på at vokal med etterfølgende konsonant blir uttalt som diftong – for eksempel lyden -eg i ordet jeg som i østnorsk uttale oftest høres ut som æi (jæi), eller lyden -edj i ordet tredje som i en del dialekter uttales ei (treie).
Orddeling og forkortelser
I norsk kan man ikke dele et ord midt i en stavelse. Derfor er det alltid feil med orddeling inne i en diftong. Men siden det er snakk om én vokal, er det også feil å lage forkortelser som deler vokalen i to. For eksempel vil det i en kalender på nynorsk ikke være riktig å forkorte laurdag til bare la – utfra en tankegang om at alle de andre ukedagene jo kan forkortes ned til to bokstaver. I stedet bør man skrive lau.
Diftonger i lydskrift
I IPA-lydskrift skal de rene vokalene (monoftongene) transskriberes med kun ett tegn, som for u-en i det engelske sum, som blir transkribert til . Diftongane skal imidlertid transskriberes med to bokstaver, som i det engelske «eye» som blir transskribert . Transkribering skal ha det diakritiske tegnet < ̯> under den minst promininente lyden for å vise at tegnet er med i en diftong og ikke er en selvstendig vokal.
Norsk lydskrift
Diftongene i østnorsk talemål blir transskribert til IPA-lydskrift slik:
- som i lei
- som i øy
- som i sau
- som i hai
- som i joik eller soya
- bare i hui (hui og hast)
Diftongene i nordnorsk talemål blir transskribert til IPA-lydskrift slik:
- som i lei
- som i øy
- som i sau
- som i hai
- som i joik eller soya
- bare i ordet hui (hui og hast)
- bare i ordet nei