I neste artikkel skal vi fordype oss i Despoti, et tema som har vakt stor interesse de siste årene. Det er et problem som påvirker mennesker i alle aldre og i ulike deler av verden, og genererer en betydelig innvirkning på dagens samfunn. På denne måten vil vi undersøke de ulike aspektene knyttet til Despoti, inkludert dens historie, dens innflytelse på populærkulturen, dens implikasjoner i hverdagen og mulige løsninger eller tilnærminger for å løse dette problemet. I tillegg vil vi utforske meningene til eksperter og personer involvert i Despoti, for å få en mer fullstendig og pålitelig forståelse av dens betydning og relevans i dag.
Despoti[a] er en styreform hvor statslederen (despoten) eneveldig selv styrer grensene for sin egen maktutøvelse og kan styre alt etter egne interesser. Med denne makten kan statslederen selv definere hva som er rett og galt (rettigheter og lover). Despoten kan også definere staten eller landområdet han/hun har makten over etter egen vilje og vil normalt definere sin egen stat som et demokrati og ikke et despoti. En stat eller et landområde kan også bli definert som et despoti selv om det ikke er det, når noen har interesse av det, på lik linje som når et despoti ikke defineres som et despoti når det er det.
Ordet despotisme har rot fra gresk (Δεσποτισμός) der det ble brukt om en herre som styrte over et hushold av slaver og tjenere. Despotisme brukt negativt om et styresett av Montesquieu, mens despot som en absolutt hersker var i bruk på italiensk og latin fra 1560-tallet.[1][2] Despot, tyrann, diktator og autokrat er synonymer når en snakker om en statsleder, men despot var i utgangspunktet ikke et nedsettende begrep.[2] Despot ble brukt om herskere i det Byzantinske rike og ble overført til kristne herskere i Tyrkia. [3]
Despoti og tyranni er de eldste styreformene man kjenner. Opplyst enevelde kalles også opplyst despotisme. [4]
Et despoti forutsetter et rettløst samfunn der en despot styrer vilkårlig mens et tyranni har en diktator som styrer uten å ta hensyn til lovene.[5] Montesquieu skilte monarkier fra despotisme ikke ut fra monarkens fromhet, men ut fra om lovene ble fulgt. Han hevdet også at demokratier kan korrumpere og bli despotier på to måter. Enten ved at folk kun kjemper for egne interesser uten å bry seg om andre, eller at folk kjemper for så stor likhet at de ikke aksepterer lover og regler laget av myndighetene. [1] Montesquieu mener despotisme korrumperer og blir ineffektivt siden despoten kan styre basert på egen vilje uten å måtte tvile på egne beslutninger eller tenke seg om.[1]
Professor i statsvitenskap John Keane fra University of Sydney mener at despotier har en ideologisk egeninteresse i å fremstille vestlige demokratier som en illusjon. Keane beskriver despoti i 9 punkter:[6]