Delta-binding

I dagens verden har Delta-binding blitt en sak som får mer og mer aktualitet på ulike samfunnsområder. Fra politikk til vitenskap, kultur og teknologi har Delta-binding skapt stor interesse og debatt blant både eksperter og innbyggere. Uansett om det er en historisk figur, en vitenskapelig oppdagelse eller et kulturelt fenomen, har Delta-binding fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker over hele verden. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj de ulike tilnærmingene og perspektivene som finnes rundt Delta-binding, og undersøke dens innvirkning på hverdagen vår.

Dannelse av en δ-binding ved overlapping av to d-orbitaler

I kjemi er delta-bindingen (δ-bindingen) en kovalente binding, der fire lober av en involvert atomorbital overlapper fire lober av den andre involverte atomorbitalen. Denne overlappingen fører til dannelsen av en bindende molekylær orbital med to nodalplan som inneholder den indre nukleære aksen og går gjennom begge atomene.[1][2][3][4]

3D-modell av en grenseoverflate til en δ-binding i Mo2

Den greske bokstaven δ i navnet refererer til d-orbitalen, siden orbitalsymmetrien til δ-bindingen er den samme som den til den vanlige (4-lobede) typen d-orbitaler sett nedover bindingsaksen. Denne typen binding er observert i atomer som har okkupert d-orbitaler med lav nok energi til å delta i kovalent binding, for eksempel i organometalliske specier av overgangsmetaller. Noen rhenium-, molybden- og kromforbindelser inneholder en firedobbelbinding, bestående av en σ-binding, to π-bindinger og en δ-binding.

Orbitalsymmetrien til δ-bindende orbital er forskjellig fra den til en π-antibindende orbital, som har ett nodalplan som inneholder den internukleære aksen og et andre nodalplan vinkelrett på denne aksen mellom atomene.

δ-notasjonen ble introdusert av Robert Mulliken i 1931.[5][6] Den første forbindelsen identifisert som å ha en δ-binding var kaliumoktaklordirhenat(III). I 1965 rapporterte Frank Albert Cotton at det var δ-binding som en del av rhenium-rhenium-firedobbelbindingen i 2− ionet.[7] Et annet interessant eksempel på en δ-binding er foreslått i cyklobutadienjerntrikarbonyl mellom en jern-d-orbital og de fire p-orbitalene til det festede cyklobutadienmolekylet.

Referanser

  1. ^ Cotton, F. Albert (1988). Advanced inorganic chemistry (5th ed utg.). New York: Wiley. s. 1087–1091. ISBN 0-471-84997-9. OCLC 16580057. 
  2. ^ Douglas, Bodie Eugene (1983). Problems for inorganic chemistry. New York: Wiley. s. 137. ISBN 0-471-89505-9. OCLC 9720097. 
  3. ^ Huheey, James E. (1983). Inorganic chemistry : principles of structure and reactivity (3rd ed utg.). New York: Harper & Row. s. 743–744. ISBN 0-06-042987-9. OCLC 9283327. 
  4. ^ Miessler, Gary L. (1999). Inorganic chemistry (2nd ed utg.). Upper Saddle River, N.J.: Prentice Hall. s. 123–124. ISBN 0-13-841891-8. OCLC 39379369. 
  5. ^ Jensen, William B. (11. juni 2013). «The Origin of the Sigma, Pi, Delta Notation for Chemical Bonds». Journal of Chemical Education. 6 (på engelsk). 90: 802–803. ISSN 0021-9584. doi:10.1021/ed200298h. Besøkt 18. august 2022. 
  6. ^ Mulliken, Robert S. (1. desember 1931). «Bonding Power of Electrons and Theory of Valence.». Chemical Reviews. 3 (på engelsk). 9: 347–388. ISSN 0009-2665. doi:10.1021/cr60034a001. Besøkt 18. august 2022. 
  7. ^ Cotton, F. A. (Mars 1965). «Metal-Metal Bonding in [Re 2 X 8 ] 2- Ions and Other Metal Atom Clusters». Inorganic Chemistry. 3 (på engelsk). 4: 334–336. ISSN 0020-1669. doi:10.1021/ic50025a016. Besøkt 18. august 2022.