Denne artikkelen vil ta for seg Coturnicini, et tema av stor relevans i dag som har skapt omfattende debatt og spørsmål på ulike områder. For å gi en bred og berikende visjon om dette emnet, vil ulike aspekter bli analysert som vil tillate oss å forstå dets betydning og innvirkning på samfunnet. Gjennom informasjonen som presenteres er det ment å generere en kritisk og reflektert analyse som bidrar til berikelse av kunnskap om Coturnicini og oppmuntrer til refleksjon over dens innvirkning på dagens virkelighet.
Coturnicini | |||
---|---|---|---|
![]() Vaktel (Coturnix coturnix)
| |||
Nomenklatur | |||
Coturnicini Reichenbach, 1848 | |||
Synonymi | |||
Tetraogallini | |||
Populærnavn | |||
(ikke navngitt) | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | dyr | ||
Rekke | ryggstrengdyr | ||
Klasse | fugler | ||
Orden | hønsefugler | ||
Familie | fasanfamilien | ||
Underfamilie | Pavoninae | ||
Økologi | |||
Antall arter: | 54 | ||
Habitat: | terrestrisk | ||
Utbredelse: | Afrika, Eurasia og Australasia | ||
Inndelt i | |||
|
Coturnicini er et tribus med hønsefugler i fasanfamilien og inngår i underfamilien Pavoninae.[1] Gruppen inkluderer ni slekter og mer enn 50 arter, spredt ut over Afrika, Eurasia og Australasia. Kun to av slektene inkluderer arter som lever i Europa, Coturnix og Alectoris. Bare vaktel (Coturnix coturnix) hekker begrenset i Norge, men også den regnes som sjelden her.
Dette er bakkekjære fugler, som heller går, løper og hopper rundt på bakken enn å fly. Habitatet er overveiende terrestrisk, men variert. Mange av artene har sterke preferanser til tørre og semi-tørre habitater i sørvendte fjellskråninger, ofte med flekkvis vegetasjon bestående av ulike sorter gress, urter og busker. Artene er i hovedsak planteetere, selv om noen også kan spise litt insekter og av og til små virveldyr.
Inndelingen følger International Ornithological Congress og er i henhold til Kimball, Hosner & Braun (2021).[1] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[2][3][4]