Chinoiserie

I dagens verden er Chinoiserie et tema som har fått aktualitet på ulike samfunnsområder. Fra politikk til populærkultur har Chinoiserie fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker over hele verden. Dens innvirkning har blitt reflektert i akademiske diskusjoner, politiske debatter og i folks daglige liv. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Chinoiserie og hvordan den har formet og forvandlet måten vi lever, tenker og forholder oss til verden rundt oss på.

En porselensmugge fra Wien (1799), dekorert for å minne om kinesisk lakkarbeid, og med kinesiske motiver.

Chinoiserie er en stilform innen europeisk kunst. På norsk er det vanligvis kalt kineseri. Den brøt gjennom på 1600-tallet, og var preget av etterligning av kinesisk kunst, ofte nokså fantasifullt slik at avstanden mellom det europeiske kinabilde og realitetene i dag er nokså merkbare for kjennere.

Historie

Chinoiserie av François Boucher

Chinoiserie ble en del av det europeiske kunstreportoir i den senere del av 1600-tallet. Jesuittpateren Athanasius Kirchers orientalske studier var viktig som inspirasjonskilde. Chinoiseriets popularitet toppet seg midt på 1700-tallet, da det ble tilpasset rokokkoens rammer av François Boucher. Stilen gikk av moten da neoklassisismen vant gjennom.

Chinoiseriet reflekteres utelukkende i europeisk dekorativ kunst, men også i arkitekturen.

Kinesisk porselen

Kew Gardens-pagoden i Royal Botanic Gardens i Kew i London

Fra Renessansen og frem til 1700-tallet forsøkte europeiske kunstnere å klare å nå opp det raffinement i sine porslensarbeider som man så i kinesisk porselen, men lyktes bare delvis. Direkte imitasjon av kinesiske design i fajanse tok til sent på 1600-tallet, og ble særlig synlig i tevarer, og toppet seg i en bølge av rokokkochoiniserie (ca. 1740-1770).

De første hint av porselenschinoiserie hadde dukket opp tidlig på 1600-tallet i de land som hadde særlig organiserte handelskompanier for handelen med Orienten; Holland og England, og noe senere også i Portugal. Tinnglasert keramikk fra Delft og andre nederlandske byer tok etter mønstre fra Ming-dynastiet. Etter at Johan Nieuhof publiserte en bok med 150 illustrasjoner i chinoiseriesjangeren tok det hele fart. Nå fulfte flere porselenprodusenter etter, som for eksempel i Meissen.

Interiørdekorasjon

Veggtapet håndmalt med chinoiserieornamenteringer, fra museet Geelvinck-Hinlopen Huis

En rekke europeiske monarker, som kong Ludvig XV av Frankrike, var særlig positiv til chinoiserie, ettersom den stod seg vel til den europeiske rokokkostil. Hele værelser, for eksempel i Château de Chantilly, ble malt med chinoiseriekomposisjoner, og kunstnere som Antoine Watteau egnet seg til stilarten. Lystpaviljonger av kinesisk type dukket opp i formelle parterrer i palasser bygd i senbarokk eller rokokko i Tyskland og Russland, og i flisepaneler i Aranjuez nær Madrid. Hele kinesiske landsbyer ble bygd på Drottningholm i Sverige og i Tsarskoje Selo i Russland. Thomas Chippendales tebord og porselensskap av mahogny ble utsmykket i chinoiserie ca. 1753 – 70. Stilelementer fra det tidlige Qing-dynasti tilkom, og man fant også måter å benytte seg av impulser fra Tang-dynastiets stilarter.

En del av det som ble oppfattet som kinesiske impulser, var i virkeligheten inspirasjoner fra Japan.

Kineserier ble også populære i 1700-tallets og tidlig 1800-talls folkekunst i Norge. Ikke minst i Nord-Gudbrandsdalen finnes mange eksempler på det, der maleren Per Veggum malte mange slike motiver.

Arkitektur og hageanlegg

Kinesisk hus (Potsdam)

Små pagoder dukket opp som pipehus eller i stor størrelse i hageanlegg. De kongelige hager i Kew har en storslagen hagepagode tegnat av arkitekten Sir William Chambers, og en kopi av den ble bygd i Münchens Englischer Garten.

Litteratur

Den kinesiske landsby i Tsarskoje Selo, bygd på oppdrag av Katarina den store.
  • Emily Eerdmans: «The International Court Style: William & Mary and Queen Anne: 1689-1714, The Call of the Orient». I Classic English Design and Antiques: Period Styles and Furniture; The Hyde Park Antiques Collection. New York: Rizzoli International Publications, 2006 s. 22–25. ISBN 978-0-8478-2863-0.
  • Gu Zhengxiang: «Zum China-Bild des Zedlerschen Lexikons: Bibliographie der in seinen China-Artikeln besprochenen oder als Quellen genannten Werke». I: Stuttgarter Arbeiten zur Germanistik, Nr. 423. Stuttgart: Verlag Hans-Dieter Heinz, Akademischer Verlag 2004 , s. 477-506. ISBN 3-88099-428-5.
  • Alain Gruber: Chinoiserie : der Einfluss Chinas auf die europäische Kunst, 17.-19.Jahrhundert – Ausstellung; Riggisberg, 6. Mai – 28. Oktober 1984 – Bern : Abegg Stiftung Bern, 1984.
  • Johannes Franz Hallinger: Das Ende der Chinoiserie : die Auflösung eines Phänomens der Kunst in der Zeit der Aufklärung, München : Scaneg, cop. 1996. (Beiträge zur Kunstwissenschaft ; Band 66)
  • Hugh Honour: Chinoiserie: The Vision of Cathay, London: John Murray, 1961
  • Martin Woesler: Zwischen Exotismus, Sinozentrismus und Chinoiserie, Européerie. 3. Aufl., überarb. und erw. Neuaufl. Bochum : Europäischer Universitäts-Verlag 2006 (Scripta Sinica, Bd. 6). ISBN 978-3-89966-107-1 / ISBN 3-89966-107-9

Eksterne lenker