Charles Montesquieu

Charles Montesquieu
Født		Charles-Louis de Secondat 18. jan. 1689[1][2][3][4] Château de la Brède (Kongeriket Frankrike)[2]
Død		10. feb. 1755[1][5][2][4] (66 år) Paris (Kongeriket Frankrike)[2]
Beskjeftigelse		Filosof,[6][7] skribent,[6][7][8] romanforfatter, sosiolog, advokat, dommer, Encyclopédistes, historiker, politiker, jurist[6]
Embete		Dommer Vice Chair of the French Academy (1728–1755)
Utdannet ved		College of Juilly Lycée Saint-Louis
Ektefelle		Jeanne de Lartigue
Barn		Jean Baptiste de Secondat
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike
Gravlagt		Saint-Sulpice
Morsmål		Fransk
Språk		Fransk
Medlem av		Académie française (1728–1755) (erstatter: Louis de Sacy, erstattet av: Jean-Baptiste Vivien de Châteaubrun)[9] Det prøyssiske vitenskapsakademiet Royal Society (1730–) Académie de Stanislas Club de l'Entresol
Utmerkelser		Fellow of the Royal Society (1730)
Periode		Opplysningstiden, 1700-tallet
Sjanger		Brev- og dagbokroman, essay
Viktige verk		Lovenes ånd
Signatur
Våpenskjold
Charles Montesquieu på Commons

Charles-Louis de Secondat Montesquieu, baron de la Brède et de Montesquieu, (født 18. januar 1689, død 10. februar 1755) var en fransk forfatter og politisk filosof. Montesquieu, som var inspirert av den engelske filosof John Locke, er kjent som den som fremmet maktens tredeling. Han var en sosial kommentator og en politisk tenker som levde i opplysningstiden. Han gjorde mer enn noen annen forfatter for å fremme begrepet despotisme (tyranni, undertrykkelse) i det politiske vokabular,^[10] og er delvis ansvarlig for populariseringen av begreper og betegnelser som føydalisme og Det bysantinske rike.

Charles Montesquieu ble født på Château de la Brède ved Bordeaux, sørvest i Frankrike. Faren hans, Jacques de Secondat, var en soldat med adelige aner. Hans mor, Marie Françoise de Pesnel, døde da Charles var bare syv år gammel. Hun hadde arvet en stor pengesum som medførte at familien oppnådde baronrang i la Brède.

Charles-Louis de Secondat giftet seg med den protestantiske Jeanne de Lartigue etter endt studium ved Collège de Juilly. Som 26-åring fikk Charles en anselig medgift gjennom giftemålet. Året etter arvet han en formue etter onkelens død, samt titlene Baron de Montesquieu og Prèsident à Mortier i Parlamentet i Bordeaux. På denne tiden hadde England erklært seg selv et konstitusjonelt monarki. Dette hendte etter Den ærerike revolusjon (1686–89) og etter Unionen i 1707, da sammenslåingen av Skottland og England dannet Storbritannia. Kong Ludvig XIV av Frankrike døde i 1715 og ble erstattet av den fem år gamle Ludvig XV. Disse nasjonale omveltningene hadde stor innvirkning på Montesquieu og blir nevnt flere ganger i hans verker.

I de britiske koloniene i Amerika ble Montesquieu høyt ansett som en forkjemper av britisk frihet, men ikke av amerikansk selvstendighet. Ifølge den politiske forskeren Donald Lutz ble Montesquieu sitert oftere av de amerikanske grunnleggerne enn noen annen kilde, utenom Bibelen. Verkene hans hadde fortsatt stor innflytelse på mange av de amerikanske grunnleggerne etter den amerikanske frigjøringen, spesielt James Madison fra Virginia, kjent som «Grunnlovens far». Montesquieus filosofi om at «regjeringsmakten bør fungere slik at ingen trenger å frykte hverandre» var en påminnelse for Madison og flere andre om at et tydelig definert og balansert skille mellom styresmaktene var nødvendig for å danne et fritt og stabilt grunnlag for den nye regjeringsmakten.

Montesquieu reiste rundt i Europa i flere år, blant annet i Østerrike og Ungarn, i tillegg til å forfatte flere verker om samfunnet og politikk. Han tilbrakte ett år i Italia og 18 måneder i England før han slo seg ned i Frankrike igjen. Han var plaget av dårlig syn og var blind da han i 1755 døde av høy feber. Han ble begravd i Èglise Saint-Sulpice i Paris.

Han gjorde seg i 1721 for første gang internasjonalt bemerket med en velskrevet satire over samtidens franske samfunn Lettres persanes. Han offentliggjorde i 1734 sitt første statsteoretiske arbeide Considérations sur les causes de la grandeur des Romains et de leur décadence. I det oppfølgende verket L'Esprit des Lois, Lovens ånd fra 1748, drøfter han ulike politiske systemer og analyserer lovverket som et sosialt fenomen. Han presenterer her det han i ettertid kanskje er mest kjent for, nemlig maktfordelingsprinsippet. På bakgrunn av sine studier av engelsk historie og filosofi hevdet Montesquieu å kunne finne belegg for å hevde at politisk makt må være delt mellom tre frittstående institusjoner; en lovgivende, en utøvende og en dømmende. Dette verket, som også fremhever teorier rundt menneskerettigheter, har siden hatt betydelig innvirkning på vestlig politisk tenkning og konstitusjonell praksis. Montesquieus tanker ble en viktig inspirasjon i utformingen av grunnlovene til blant andre USA, Frankrike og Norge. Hans neste verk, Considérations sur les causes de la grandeur des Romains et de leur décadence (1734) blir av noen forskere betraktet som en overgang fra Lettres persanes til hans mesterverk. De l’Esprit des Lois ble publisert med anonym forfatter i 1748 og fikk raskt stor innflytelse. Verket møtte motstand fra både tilhengere og motstandere av regimet i Frankrike. I 1751 forbød den katolske kirken flere av Montesquieus verker, også l’Esprit, og inkluderte sistnevnte i indeksen over forbudte bøker. Verket mottok derimot mye ros fra resten av Europa, da spesielt fra Storbritannia.

Et gjennomgangstema hos Montesquieu er at man må kjenne de prinsipper som former menneskets atferd og samfunnets historie for å forme og forstå de lover som skal gjelde i et samfunn. Han hevder at lovene blir til i et samspill mellom den mer eller mindre universelle menneskelige natur og det stadig skiftende lokale sosiale og naturgitte miljø.

Montesquieu er anerkjent på lik linje med Herodotos og Tacitus, samt andre forgjengere til antropologien, som en av de første som utvidet bruken av de sammenlignende metodene i klassifisering av de politiske arenaene i samfunnet. Den franske politiske antropologen Georges Balandier anså Montesquieu som «skaperen av en vitenskapelig forretning som fungerte som sosial og kulturell antropologi». Ifølge sosialantropologen D. F. Pocock er Montesquieus On the Spirit of Laws «det første konkrete forsøk på å undersøke, klassifisere, sammenligne og studere variasjonene i samfunnet». Montesquieus politiske antropologi la grunnlaget for hans teorier om regjering. Hans dyptgripende interesse for politisk styring, frihet og pluralisme gjorde Montesquieu til en sentral representant for opplysningstiden.

• Essai sur le goût (1757)
• La cause de la pesanteur des corps
• La damnation éternelle des païens (1711)
• Système des Idées (1716)
• Considérations sur les causes de la grandeur des Romains et de leur décadence (1734)
• De l'esprit des lois (1748)
• La défense de « L'Esprit des lois » (1750)
• Pensées suivies de Spicilège
• Le flux et le reflux de la mer
• Mémoires sur la fièvre intermittente
• Mémoires sur l'écho
• Les maladies des glandes rénales
• La pesanteur des corps

• Le Temple de Gnide (1724), dikt
• Histoire véritable d'Arsace et Isménie (1730), roman
• Lettres persanes (1721) – norsk oversettelse 1998: Persiske brev, ISBN 82-03-17801-4

• De franske moralister

• «La Société Montesquieu» – verker av og forskning på Montesquieu (fransk)
• «The Spirit of Laws» (engelsk)