Buktaling

I denne artikkelen vil vi utforske virkningen av Buktaling i den nåværende konteksten. Buktaling har vært gjenstand for debatt og analyse i lang tid, og relevansen er fortsatt gyldig i dagens scenario. Buktaling har gjennom årene spilt en avgjørende rolle i ulike aspekter, fra samfunn til økonomi, kultur og politikk. Med denne artikkelen tar vi sikte på å adressere de forskjellige fasettene til Buktaling, og undersøke dens innflytelse og utvikling over tid. Fra opprinnelsen til dagens situasjon vil vi analysere hvordan Buktaling har formet og fortsetter å forme vår verden lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Den legendariske amerikanske buktaleren Edgar Bergen med Mortimer Snerd, en av sine mange figurer, fra filmenStage Door Canteen fra 1943.
Den amerikanske buktaleren Mallory Lewis med sin dukke Lamb Chop. Mary Lewis er datter av barne-tv-vertinna Shari Lewis som ble berømt for sitt buktaleri på 1960- og 1970-tallet.

Buktaling, buktale, buktalerkunst eller buktaleri er kunsten å snakke uten å bevege leppene, særlig å opptre for et publikum med en dukke og snakke på en måte slik at det ser ut som det er dukken som snakker og dermed skape en illusjon av liv i dukken. En person som kan snakke uten synlig bevegelse av munnen, kalles en buktaler. Talen lages med talemusklene mens en holder leppene i ro, samtidig som en puster ut. Teknikken har fra slutten av 1800-tallet særlig vært brukt som underholdning i varietéforestillinger, men også på sirkus. I nyere tid har enkelte buktalere opptrådt både på film, i fjernsyn og i stand up-show.

En buktaler kan også kalles ventrilokvist etter det latinske ventriloquus. Verbet er å buktale.

Blant norske buktalere kan nevnes barnetimefortelleren Kirsten Langbo, forfatteren Herman Berthelsen og standup-artisten Jan-Robert Henriksen.

Se også

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.