I denne artikkelen skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Buenaventura Durruti, og utforske dens opprinnelse, evolusjon og relevans i dag. Buenaventura Durruti har vært gjenstand for interesse og debatt i mange år, og dens innflytelse strekker seg til ulike samfunnsområder. På denne måten vil vi analysere i dybden de ulike aspektene som gjør Buenaventura Durruti til et så spennende tema, fra dets innvirkning på populærkulturen til dets betydning i det akademiske og vitenskapelige feltet. Gjør deg klar til å oppdage alle de fascinerende aspektene ved Buenaventura Durruti og fordyp deg i en reise som vil føre deg til bedre å forstå dens relevans i dagens verden.
Buenaventura Durruti | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | José Buenaventura Durruti Domínguez 14. juli 1896[1][2][3][4] ![]() León (Spania)[5] | ||
Død | 20. nov. 1936[1][3][2]![]() Madrid (Spania)[5] | ||
Beskjeftigelse | Anarko-syndikalist, anarkist, fagforeningsperson, politiker, mekaniker, anarchist militiaman ![]() | ||
Ektefelle | Émilienne Morin | ||
Søsken | Pedro Durruti | ||
Nasjonalitet | Spania[5] | ||
Gravlagt | Vilanova i la Geltrú (Barcelona) Grave of Buenaventura Durruti | ||
Medlem av | Confederación Nacional del Trabajo Los Solidarios Federación Anarquista Ibérica anarchist confederal militia | ||
Signatur | |||
![]() | |||
José Buenaventura Durruti Dumange (født 14. juli 1896 i León, død 20. november 1936 i Madrid var en spansk anarkist og militisleder.
Buenaventura Durruti var den andre av ekteparet Santiago Durruti og Anastasia Dumanges åtte barn. Han vokste opp i det fattige arbeiderstrøket Santa Ana. Som 14-åring sluttet Durruti på skolegangen for å begynne i lære som mekaniker hos Melchor Martínez, en lokal sosialist som var kjent for sitt revolusjonære ståsted.[6]
I 1917 deltok Durruti i den store jernbanestreiken, der 70 arbeidere ble drept, over 500 såret og rundt 2000 fengslet. Durruti flyktet til Frankrike, der han oppholdt seg fram til 1920.[7]
Tilbake i Spania ble han en lederfigur i den anarkistiske fagforeningen Confederación Nacional del Trabajo (CNT) og i Federación Anarquista Ibérica (FAI). Under Primo de Riveras diktatur 1923-1930 var han på nytt i eksil. Først da det spanske monarkiet falt i 1931 kom han tilbake til Spania.[8] I 1932 ble han deportert til Spansk Guinea.[9]
Ved den spanske borgerkrigens utbrudd i 1936 deltok Durruti i forsvaret av Barcelona og fikk deretter i oppgave å danne en anarkistisk milits. Den fikk navnet Durruti-kolonnen.
Durruti-kolonnen talte på det meste 12 000 mann. Den ble ledet av Durruti og Enrique Pérez Farrás, og deltok blant annet i kampene om Zaragoza. Durruti-kolonnen tok en periode kontrollen over provinsen Aragon fra fascistene. I november 1936 dro Durruti til Madrid med 4000 mann for å forsvare den spanske hovedstaden.[8]
Durruti døde av en skuddsalve 20. november 1936. Hvem som skjøt og hvorfor har siden den gang vært gjenstand for debatt. En rekke motstridende versjoner av hendelsesforløpet har vært formidlet, og både de fascistiske falangistene og kommunistene har blitt anklaget for å stå bak drapet.[10]
Durrutis tidligere sjåfør, Clemente Cuyas, hevdet at han bevitnet hendelsen og at Durrutis gevær gikk av ved et uhell. Ifølge Cuyas skal anarkistene ha iscenesatt dødsfallet som en krigshandling for å ikke svekke moralen på republikanernes side.[11]
22. november ble Durruti begravet i Barcelona. Mer enn 500 000 personer deltok i gravfølget.[8]
Den amerikanske kunstneren Ronald Brooks Kitaj portretterte Durruti i maleriet Junta (1962). [12]
I 1972 skrev den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger romanen Anarkiets korte sommer - Buenaventura Durrutis liv og død.[13]