Bruker:Frankemann/Samisk religion

For å skaffe kunnskap om samisk religion og bekjempe den, ble det fra 1500-tallet samlet inn informasjon om religionsutøvelse. Den svenske riksmarskalk Magnus Gabriel De la Gardie (1622–1686) lot prestene få i oppdrag å samle inn opplysninger som samisk religion, for at historikeren Johannes Schefferus (1621–1679) skulle lage en sammenstilling (Lapponi). Samme innsats ble også gjort i Norge på denne tiden. Noen av det en kjenner til er samenes oppfatning av hellige steder i landskapet, som fjell, innsjøer, øyer, halvøyer, odder, huler, klipper, kløfter fosser og vannfall. Her forestilte de seg at spesielle krefter i form av forfedrenes ånder var samlet, i tillegg til forskjellige hjelpere og beskyttende vesener. Slike steder ble oppsøkt for å få kontakt med åndelige krefter. Det var i tillegg et hierarki for de forskjellige offer- og kultplassene. Den primære plassen var den i nærheten av bostedet, den sekundere var området som siidaen hadde felles og det tertiærere stedet var området som flere samarbeidende siidaer brukte (vuobme eller på svensk lappeby).^[1]

Samene mente at døden var en overgang til en eksistens i en underverden, der døde slektninger fra før hadde tatt plass. De døde hadde en parallell eksistens der de gikk opp ned med føttene opp mot de levende. En praksis var å gi offergaver til åndene på steder spesielt egnet for kontakt. Offergaver ble også gitt til Tjasolmai («vannmannen») som ga fiskelykke, til Leaibeolmmái («rådmannen») for å gi jaktlykke og til Maadteraahka («urmoderen») for hjelp ved fødsler. Til Maadteraahka og hennes tre døtre Joeksaahka, Saaraahka og Oksaahka hadde alle spesielle plasser i gammene og til disse ble det ofret daglig. I undergrunnen i gammene residerte Jabmiidahkku («den døde kvinnen»), som kontrollerte strømmen av vitale krefter mellom levende og døde.^[1]

Noen kjennetegn med samisk religion var at reingjeting, jakt og fiske hadde sine egne guder og gudinner, krefter og farer var forbundet med spesielle steder og guder ble dyrket i form av spesielle steiner, klipper eller objekter av tre. Dessuten var det ikke noe eget presteskap, runebommer (trommer) var essensielle i kulten og hver familie hadde sine hellige trommer til eget bruk. Det var også en rekke kvinnelige tabuer i forbindelse med offerplasser, jakt, håndtering av runebommer og flere andre. ^[1]

Runebommer var sjamanens tromme, og var viktige for å komme over fra den dennesidige verden over til andre verdener. Trommeskinnet har mange forskjellige tegn, men siden forståelsene av disse kunne være individuelle for hver enkelt sjamanen, har en ikke noen fullgod forståelse av ha symbolene betyr. Så vidt en kjenner til hadde runebommene to funksjoner, nemlig at de ble brukt for å komme i transe for å reise i andre verdener og for å spå. En praksis var å legge en messingring på trommen, så på trommeskinne med en spesiell hammer og se hvor ringen beveget seg. Om ringen beveget seg mot solen var det et godt tegn, men om den roterte mot solen var det et dårlig varsel. Det var dessuten viktig å se hvilket tegn ringen stoppet ved. Runebommen ble oppbevart bak ildstedet i gammen (boaššu), et sted ingen voksne kvinner hadde adgang til.^[2]

En spesiell type samiske hellige steder er etablert med steiner satt opp i et sirkulært mønster. En annen type er bjørnegraver og deponier med beinrester av bjørn. Slike steder er funne i Norge og ved svenskekysten. I Grundskatan utenfor Skellefteå har en funnet 42 bjørnegraver.^[1] Bjørnen var en av de viktigste symbolene i samiske samfunn, men også blant andre folkeslag i arktiske strøk var bjørnens åndelige kraft viktig. Bjørnen har spesielle karakteristika som samene mente var av åndelig viktighet, som menneskelignedenne utseende, proporsjoner, fotavtrykkene, at den er alteter, ansiktstrekkene dens og tilsynelatende har følelser. Jakt på bjørn var en hellig handling og tilhørende ritualer ble dokumentert av danske, norske og svenske prester fra 1600-tallet og senere. Etter bjørnejakten ble dyrene begravd under steinblokker og i huler, men også i sarkofager av steinheller eller inne i sirkler av stein. De siste ritualene med bjørn fant sted på 1800-tallet, etter at bjørnebegravelser hadde vært praktisert i 1500 år.^[3]

I Nord-Norge og i Nord-Sverige har det blitt avdekket steinsatte, sirkulære, hellige steder av samisk opprinnelse. Disse ble brukt ved ofringer av kjøtt, blod, bein, fett, innvoller og fisk. Noen av disse har vært i bruk helt opp til 1700-tallet. Disse består av enten én ring eller mange ringer er av stein med en rad mellom dem. I noen tilfeller er det snakk om solide steinmurer på over én meters høyde. Diameteren kan variere fra mindre rundt 10 meter og helt opp til 17,5 meter. Hensikten har vært å omslutte en eller flere hellige figurer (idol). Høye steinvegger hadde til hensikt å beskytte offergavene fra dyr. Idolene kunne være objekter av stein eller tre, som forestilte mennesker eller dyr, oftest fugler.^[4]

Tidligere (1997) trodde en at de sirkulære, steinsatte, kultstedene var et nordnorsk fenomen, men senere avdekket en rundt 20 slike hellige steder i Sverige. En regner det som sannsynlig at det vil finne slike også i Finland og Russland. En teori er at anleggene ble satt opp i konfliktfylte tider, nærmere bestemt vanskelige tider i årene 1200–1600.^[4]

I løpet av 1500-tallet ble det oppført en rekke kirker langs kysten av Nord-Norge. En mener at det var satt opp hele 36 kirker i Nord-Norge før 1589. Den ortodokse kirke fikk også satt opp kirker, slik at det på denne tiden var fire russisk ortodokse kirker ved kysten ut mot Nordishavet hvor russerne hevdet territorium. Mellom 1700 og 1750 ble det ytterligere bygget åtte kirker i innlandet i Nord-Norge, fortrinnsvis ved vann og elver. I Sverige ble det satt opp 23 kirker i Nord-Sverige og Finland, samt at svenskene fikk satt opp noen kirker i det som i dag er Finnmark. Spesielt var det viktig for kong Christian IV å få reformert samene. I 1602 fikk han reist en kirke i Tysfjord der samene ble undervist på samisk.^[5]

I Sverige kom misjoneringen ikke ordentlig i gang før etter reformasjonen, men først med kong Karl IX ble kirken mer permanent organisert i samenes områder rundt 1600. Et tiltak var etableringen av to skoler for utdanning av samegutter, først i Piteå i 1614, deretter i Lycksele i 1631. På denne tiden ble det også laget samiskspråklige skolebøker.^[6] Det ble bygget små kapeller i Piteå og Luleå lappmarker sendt på 1500-tallet, senere ble det satt opp kapeller på samenes vinterbosteder i Lycksele, Hetta, Jukkasjärvi, Arvidsjaur og Arjeplog, samt i forbindelse med gruvevirksomheten i Nasafjellet. Noen samer fikk svært høye stillinger i det svenske samfunnet. Johannes Grann var den første samiske presten. Han studerte også filosofi og avla doktorgrad i rettsvitenskap, dermed ble han i 1642 høyesterettsadvokat. I 1645 ble han opptatt i den svenske adelstanden og i 1653 ble han stattholder i Nord-Sverige.^[7]

Kirkebyggingen i Nord-Sverige var ikke bare religiøst motivert, men også politisk. Kirkene skulle sikre de svenske kongenes makt over samen, men også motstå innflytelse fra Danmark-Norge. Noen kirker ble bygget i Finnmark for å gjøre hevd over de dansk-norske territoriene der. Strategien var bare delvis vellykket fordi svenskene etter Freden i Knærød måtte avstå krav om land i dagens Nord-Norge, men lyktes med å legge Finland under seg.^[7]

Den russiks-ortordokse kirken ble reorganisert som en nasjonal kirkeorganisasjon i 1489, noe som også førte til et oppsving i misjonsvirksomheten blant samene. Den russiske misjonen var organisert slik at munker etablerte nye klostre inne i samiske områder, hvor de bosatte seg og drev forkynnelse. I russiske områder ble det også bygget kapeller, spesielt er det kjent at det i 1560-årene ble etablert kapeller i Borris-Gleb og Neiden. Disse etableringene hadde en statspolitisk hensikt, da en ville unngå at østsamene ble påvirket av vestkirken.^[6]

Den første kirken på samisk område i Finland, ble reist i 1607, i Márkan i nærheten av Enontekis. Den bel bygget av tømmer fra området. Byggingen var del av en politisk strategi som den senere kong Karl IX stod bak, som gikk ut på å øke dominansen i svensk Lappland. Kirken var også viktig for et marked som gikk for seg i februar hvert år, samt at stedet var et administrativt senter for domstol og skattelegging. Rovaniemi var et av de første stedene der alle samer ble kristnet. På midten av 1700-tallet var også samene i Kemi Lappland gått over til kristendommen. Samene hadde da forlatt sin nomadiske livsstil, startet jordbruk og tatt til seg finsk som språk. Det meste av den samiske kulturen hadde dermed forsvunnet.^[8]

I siste del av 1600-tallet var det sannsynligvis en del samer som hold fast med sin gamle religion, mange hadde gått over til kristendommen, mens en del vekslet mellom begge. Kirken og myndighetene var oppbrakt over tilstanden og satte i gang en omfattende misjonering, først i Sverge i 1680-årene og i Danmark-Norge i 1710-årene. I den svenske kirken var prestene på denne tiden lutherske ortodoksien som var tatt inn i en ny svensk kirkelov av 1686. Det som ble lagt vekt på i de svenske kirkene var gudstjenesten, med forkynnelse og moralsk veiledning. Gudstjenestene ble obligatoriske og skofting kunne gi straff. I Danmark-Norge var pietismen en viktig åndsretning, og kirken la derfor vekt på utvikling av personlig religiøs bevissthet og inderlighet i troen. Derfor mente en at forkynnerne måtte snakke samenes språk, derfor måtte prestene både snakke samisk og kjenne samisk opprinnelig religion. Den pietistiske strømningen fikk betydning i Sverige først i 1690-årene. Og fra da av samarbeidet norske og svenske misjonærer og prester.^[6][9]

Samenes religion ble ansett som avgudsdyrking og trolldom av de pietistiske misjonærene. Misjonærene var spesielt opptatt av å avsløre samisk religiøs praksis, spesielt bruken av runebommer (religiøse trommer) og offersermonier. Angiveri ble brukt som middel, og i Sverige ble også det ordinære rettsvesenet benyttet for å tvinge frem tilståelser. I denne tiden ble et stort antall runebommer konfiskert i tillegg til at offerplasser og hellige steder ble ødelagt. Prestene Thomas von Westen (1682–1727) og Jens Kildal (1683–1767)) ledet an i misjonsarbeidet i Nord-Norge.^[6]

Historikere påpekte at relasjonen mellom samer og misjonærer ikke nødvendigvis bare dreide seg om maktmisbruk og overgrep. Ofte var misjonærene alene i et stort og ukjent landskap, uten tilgang til maktmidler. Samene kunne også reagere gi tilsvar, og misjoneringen var mange ganger fåfengt fordi den samiske religionen tross alt stod sterkt i noen distrikter.^[6] Det var ikke helt uvanlig at misjonærene ble fiendtlig mottatt, og endog drept. Dermed ble det tatt initiativ til at samiske konvertitter skulle benyttes som misjonærer.^[5]

I forbindelse med misjoneringen blant samene kom spørsmålet om hvilket språk som skulle brukes. Temaet kom opp på begynnelsen av 1700-tallet og var et stridsspørsmål til midten av 1800-tallet. Spørsmålet var kun aktuelt i Danmark-Norge, i de russiske, finske og svenske områdene foregikk misjoneringen for det meste på samisk. Westen var av den oppfatning at samene måtte undervises av misjonærer som snakket deres eget språk, samisk ble derfor benyttet i nokså stort omfang.^[6] Selv iførte Westen seg samiske klær på sine misjonstokter, noe som ga tillit blant samene.^[5]

Etter at Westen døde i 1727 stagnerte samemisjoneringen, men en ny giv kom i 1743. Knut Leem var leder av misjonsutdanningen og samtidig professor i samiske språk. Han fortsatte dermed en linje med misjonering på samisk, men det kom motargumenter som at samene uansett var så fornorsket at språket like godt kunne være norsk. Den spesielle misjonsundervisningen med opplæring i samisk ble derfor avviklet i 1774. En mente nå at i kirkelige anliggender skulle en ikke lenger skulle gjøre forskjell på samer og «andre bygdefolk». Etter dette var det de vanlige prestene som tok seg av misjonering blant samene.^[6]

I 1752 ble den samiske misjoneringen prioritert høyt og Seminarium Lapponicum Fredericianum ble stiftet i Trondheim. Knut Leem var dets leder. Her ble teologer undervist i samisk og bøker oversatt til samisk. I debatten om misjoneringen skulle skje på samisk eller norsk, mente amtmannen i Finnmark at de som ikke lærte seg dansk burde straffes, mens de som lærte det skulle belønnes. Et argument for å misjonere på samisk var at en kunne spare penger ved å legge ned språkundervisningen. Biskop Johan Ernst Gunnerus (1718–1773) i Trondheim mente derimot at dette var uetisk å tvinge samene til å forlate språket sitt, «hvoraf de er så store Elskere som nogen Nation i hele Verden.» Gunnerus døde i 1773 og ble etterfulgt av den danske Marcus Fredrik Bang (1711– 1789), som foraktet både samene og samisk språk. Han mente at «Gud ville ikke høre Finnernes Bønner, naar de bad i deres eget Sprog.» For Finnmarks del mente han at samisk ville skade handelen, om samene skulle fortsette å bruke sitt eget språk. Da Leem døde i 1774, så Bang sin anledning til å få det samiske seminaret nedlagt.^[10]

Fra 1774 ble prestene pålagt å lære samene kristendom på norsk. Spesielt mente en at det ville være lett å lære de unge samene norsk, men dette var vanskelig fordi de kun snakket samisk til daglig. Amtmann Christen Heiberg (1737–1801) foreslo i 1780 at samer som ikke lærte dansk heller ikke skulle få lov til å gifte seg. Lignende ordning var fra tidligere innført på Island, for å få folk der til å snakke dansk. Uansett disse forsøkene var det fortsatt kirkesogn hvor samisk var obligatorisk for prestestillinger. Det var heller ikke noe formelt forbud mot samisk.^[10]

Amtmann i Finnmark fra 1812 til 1814, Fredrik Wilhelm Wedel-Jarlsberg (1787–1863), uttalte at samene kun kunne snakke dårlig norsk. Han mente at de var stolte og at «Før forgaar Verden, før Finnen lader af at tale Finsk.» Han mente at samene ikke måtte tvinges til å lære norsk, men drive frivillig opplæring.^[10]

Anton Hoëm (1931–2014), som var ekspert på samisk undervisningshistorie, hadde samene i Finnmark knapt hadde endret syn på kristendommen etter at misjonstiden var over. Misjonsvirksomheten var et noe fremmed som forstyrret deres daglige gjøremål. De tok til seg vise deler av kristendommen, som de satte inn i sin egen religiøse tro. Derimot fikk misjoneringen bedre vilkår i sør-samiske områder, der samene også lærte norsk.^[10]