I dagens verden har Blaise Compaoré blitt et tema med økende interesse for et bredt spekter av mennesker. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Blaise Compaoré tatt en sentral rolle i ulike aspekter av det moderne samfunnet. Fra dens innvirkning på økonomien til dens innflytelse på kultur og politikk, har Blaise Compaoré skapt debatter og diskusjoner rundt dens betydning og konsekvenser. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike dimensjonene til Blaise Compaoré, og analysere dens implikasjoner og utfordringer i dagens verden. Fra dens opprinnelse til dens utvikling i dag, har Blaise Compaoré markert et vendepunkt i måten vi nærmer oss ulike aspekter av samtidens liv.
Blaise Compaoré | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 3. feb. 1951[1][2]![]() Ouagadougou | ||
Beskjeftigelse | Politiker, statsmann ![]() | ||
Ektefelle | Chantal Compaoré | ||
Parti | Congrès pour la démocratie et le progrès (1996–) Union of Burkinabé Communists (1984–1989)[3][4] Organization for Popular Democracy – Labour Movement (1989–1996)[4] | ||
Nasjonalitet | Republikken Øvre Volta[4] Burkina Faso[5][6][7][8] Elfenbenskysten[5][6][7][8] | ||
Medlem av | Académie des sciences d'outre-mer | ||
Utmerkelser | Burkina Fasos nasjonale orden Den nasjonale fortjenstorden | ||
President i Burkina Faso | |||
15. oktober 1987–31. oktober 2014 | |||
Forgjenger | Thomas Sankara | ||
Etterfølger | Roch Marc Christian Kaboré | ||
Blaise Compaoré (født 3. februar 1951[9][10]) er en politiker fra Burkina Faso. Han var president i Burkina Faso fra 15. oktober 1987 til 31. oktober 2014.
Han kom til makten i 1987 som følge av et statskupp som drepte daværende president Thomas Sankara. I 2011 tvang et mytteri av soldater på grunn av ubetalt bostøtte ham til å flykte fra hovedstaden for hjembyen. Som følge av mytteriet oppløste Compaoré regjeringen, for å tilfredsstille demonstrantene og soldatenes ønsker og krav.[11] I 2014 forsøkte han å få endret grunnloven, slik at han kunne fortsette å regjere utover de 27 årene han allerede hadde sittet ved makten. Dette førte til det såkalte Burkinabé-opprøret, som tvang ham til å oppgi regjeringsmakten den 31. oktober 2014. Han søkte siden tilflukt i Elfenbenskysten.[12][13]