Betahenfall
Denne artikkelen vil ta for seg temaet Betahenfall, som har fått stor aktualitet de siste årene på grunn av sin innvirkning på ulike samfunnsområder. Siden fremveksten har Betahenfall vakt økende interesse blant spesialister og allmennheten, og blitt et tema for konstant debatt og refleksjon. Gjennom denne artikkelen vil ulike aspekter knyttet til Betahenfall bli analysert, slik som opprinnelse, evolusjon, implikasjoner og fremtidsperspektiver. Likeledes vil de ulike meningene og standpunktene rundt Betahenfall bli utforsket, med sikte på å gi en helhetlig og berikende visjon om denne saken.
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Betahenfall eller betastråling (β-stråling) er en type partikkelstråling fra nedbrytning av radioaktive stoffer eller av radioaktiv nedbrytning av atomkjerner. Dette finnes i to varianter:
- Beta-: Et nøytron omdannes til et proton ved at den ene nedkvarken i nøytronet sender ut et elektron og et antinøytrino og omdannes til en oppkvark
- Beta+: Et proton omdannes til et nøytron ved at den ene oppkvarken i protonet sender ut et positron og et nøytrino og omdannes til en nedkvark.
Betastråling er en av de tre vanligste formene for radioaktivitet. Radioaktiv stråling omfatter alfa-, beta- og gammastråling, som har fått navn etter de tre første bokstavene i det greske alfabetet.
Ved betastråling sender en nedkvark i et nøytron ut et elektron og et antinøytrino. I et nøytron er det to nedkvarker med ladning −1/3 og en oppkvark med ladning 2/3. Når en av nedkvarkene har sendt ut elektronet og antinøytrinoet, har den blitt til en oppkvark med ladning 2/3. Den nye samlingen av én nedkvark og to oppkvarker kalles et proton. Altså har et nøytron blitt til et proton, et elektron og et antinøytrino. Det hele foregår i en atomkjerne.
Tidligere visste man ikke om antinøytrinoet og trodde at betastråling bare var en strøm av elektroner i stor fart. Men det viser seg at elektronene alltid kommer ut med forskjellig kinetisk energi hver gang, og det var et mysterium før man forsto at det er summen av den kinetiske energien til antinøytrinoet og elektronet som er konstant.